Les

Universitets­verdigheten lokker fortsatt

Forsker Jan Messel skriver på Høgskolen i Oslo og Akershus/Oslo Mets historie. Han mener den sittende regjeringen har realisert viktige ambisjoner for universitets- og høyskolefeltet. Foto: Tellef Øgrim.
Universitetssyken som har herjet høyere utdanning i flere tiår, viser ingen tegn til å avta, til tross for mye krangel og uenighet. Det er gode grunner til at høyskoler slår seg sammen for å oppgraderes til universitet, ifølge forsker Jan Messel.
Av Tellef Øgrim 26.07.2019 9:07

Det er mange krefter som til sammen har bidratt til norske høyskolers ønske om å bli universiteter.

Følelser og fakta

Når Parat-bladet møter Jan Messel, forsker ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, trekker han i samtalens løp frem en lang rekke reelle, formelle, rasjonelle, politiske og mer følelsesmessige årsaker til at høyskoler i en årrekke har hatt et behov for å først å slå seg sammen med andre høyskoler og så til slutt lage universitet:

• Større frihet i å opprette studieprogrammer.

• Lettere å få støtte til internasjonalt samarbeid, særlig på overordnet nivå i form av forskningssamarbeid.

• Troen, ikke minst hos myndighetene, på at større institusjoner som forplikter seg til å styrke forskningsdelen av virksomheten, vil gi høyere kvalitet i alle ledd i virksomheten.

• Et universitet får mer penger.

• Et universitet tiltrekker seg flere studenter.

Messel, som er i ferd med å legge siste hånd på sin historiebok om OsloMet, er slett ikke like overbevist om at alle motivene over har like sterk rot i virkeligheten. Men at de i større eller mindre grad har spilt en rolle i universitetsdannelsen over mange år, tviler han ikke på. Troen på bedring av økonomien er ett eksempel.

– HiOA fikk egentlig ikke bedre økonomi etter overgang til universitet, sier Messel. Han legger til at det ikke har vært noe stort problem for hans institusjon, siden studenttilstrømmingen har vært god.

– Men så kommer det kanskje flere studenter når de får studere ved et universitet og ikke bare en høyskole?

– Jeg har mer tro på at det er andre ting som styrer studentene. Hvis du skal bli sykepleier tror jeg ikke du velger studiested ut fra slike kriterier. Jeg tror du vurderer om utdannelsen er god og om du vil like stedet der høyskolen eller universitetet ligger, sier Messel.

Utilsiktet

Når det gjelder høyskolen i Oslo og Akershus mener Messel at det først og fremst var «en utilsiktet virkning av en politikk som først og fremst handlet om andre institusjoner» som åpnet for muligheten til omdannelse til universitet.

I bunn og grunn handler det om en prosess som startet på 1960-tallet, som kommer til å omfatte store deler av sektoren og som det til slutt blir problematisk å stå utenfor.
– Du risikerer å bli sett på som defensiv, eller om du vil – en taper, sier Messel.

Gjennomslag

For femti år siden var det bare Oslo og Bergen som hadde universiteter. Høyskoler i regionene begynte å presse på, men politikerne bremset. Hvis noen skulle slippe gjennom nåløyet, måtte det bli nordlendingene. Resultatet ble Universitetet i Tromsø. Norges arktiske universitet (forkortet UiT) ble opprettet ved stortingsvedtak i 1968.

Etter hvert fikk imidlertid også andre regioner gjennomslag på Stortinget.
– Distriktspolitikken og regionpolitikken har alltid stått sterkt i Norge. Man fikk en rettferdighetstankegang som gikk i retning av at regionene som presset på også skulle få universiteter, noe de mente innebar en viktig oppgradering av det eksisterende utdanningstilbudet, sier Messel.

Foruten de tre nevnte har vi i dag universiteter med hovedkontorer i Trondheim, Bodø, Ås, Kristiansand, Stavanger og Notodden, i tillegg til OsloMet. Til tross for distriktspolitikkens tyngde har ikke nye, store universitetskonglomerater i det rurale Norge klart å demme opp for sentraliseringen.

I følge et innlegg professor Hilde Gunn Slåttemo skrev i tidsskriftet Khrono i april sliter distriktsuniversitetene i kampen om kandidatene:

«I dag ser utdanningsinstitusjoner i distriktene ut til å slite med rekrutteringa, mens byene er trekkpapir for utdanningssøkende ungdom. Høgskole- og universitetssektorens kamp om studentene er blitt hardere, og det er blitt viktigere å skaffe studenter utenfor egen region. Dermed er markedsføring og presentasjon utad viktigere: kinoreklame, stands på utdanningsmesser og interne kommunikasjonsarbeidere som jobber med omdømmebygging og mediestrategi.»

Varierende kriterier

Underveis har kriteriene som må oppfylles for å bli universitet variert mellom å være fritt fram for alle, krav om fire doktorgradsprogrammer, til krav om ett doktorgradsprogram.

I år 2000 valgte kirke- og undervisningsminister Jon Lilletun å godkjenne et doktorgradsprogram i Bodø, til tross for at hans egne utdanningsbyråkrater hadde vendt tommelen ned. Eksempelet brukes ikke sjelden til å illustrere at det på langt nær bare er høyere kvalitet i forskning og undervisning som har ligget bak universitetsdannelsen. Distriktspolitikken har vært en viktig kraft hele veien siden de første høyskolene begynte å røre på seg på 1960-tallet.

Etter at de borgerlige overtok regjeringsmakten i 2013 satte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på bremsene og bestemte at ingen flere skulle få bli universitet. Da Røe Isaksen igjen åpnet for at høyskoler skulle kunne bli universiteter, mener Messel at ministeren hadde en solid plan om å inspirere sektoren til sammenslåinger.
– Det lå en klar tanke bak om å lage det man mente var mer solide institusjoner. Gulroten var å kunne bli et universitet, påpeker han.

Sterke nok

Dermed kom sammenslåingen i Sørøst- Norge, de som gikk sammen i NTNU og Nord universitet.

– Men er de blitt sterke nok? Noen hevder at de fortsatt er for svake?

– Ja, kanskje hvis man måler dem etter Nokuts (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga, red.anm.) krav om gjennomstrømning av doktorkandidater. Men det er ikke doktorutdanninger institusjonene er laget for å drive. De er jo laget for å utdanne sykepleiere og lærere og sosialarbeidere, sier Messel.

Messel mener at dagens målstyring gjør målene viktige i seg selv. Det vi greier å telle, bestemmer hva vi teller. Han mener det er på sin plass å spørre om det blir ordentlig gode utdanninger av det som kommer ut av målingene. Etter en vellykket sammenslåingsbølge får vi nå en forutsigbar nedlegging av små studiesteder, ifølge Messel.

Flere nedleggelser på gang

Oppstyret rundt Nord universitets nedlegging av avdelinger på Nesna og Sandnessjøen vil ifølge forskeren følges av lignende diskusjoner på Universitetet i Sørøst-Norge.
– De blir heller ikke enkle å ta. Uansett tror jeg vi får flere nedleggelser av studiesteder, sier Messel.

Universitetsfeberen vil ikke gi seg. Som et symptom på verdien av status og anseelse står nå Universitetet i Innlandet for tur (Hedmark og Oppland minus Gjøvik). Dessuten spør Messel seg om høyskoler som står alene, som Østfold og Volda, vil få lov til å fortsette sin alenegang også i fremtiden.

Det pågår også en betydelig konsolidering av private høyskoler. Også denne er drevet frem av myndighetenes ønsker. Høyskolen Kristiania gaper over så mange private høyskoler den kan få tak i, med tanke på å bli det den kaller «arbeidslivsuniversitet» innen 2030.

Når det blir virkeliggjort kommer hovedstaden til å ha ikke mindre enn tre universiteter. Hvem sa at universitetssyken kun var en distriktsepidemi?

Sammenslåing av læresteder

Våre medlemsblader
Video

Besøk hos Kartverket

Vektere er en viktig arbeidsgruppe

Årets medlem i Farmasiforbundet 2019

Legemiddelmangel

Halloweenmannen

© Parat - din arbeidstakerorganisasjon i YS

Org.nr. 971 480 270
Parats presserom
RSS nyhetsstrøm
parat.com

Våre nettsteder  
parat.com
parat24.com
paratkompetanse.com

 

Ansvarlig redaktør
Trygve Bergsland
Redaksjonsmedarbeidere
Redaktørplakaten
Vær varsom-plakaten

Kontakt oss

Tlf 21 01 36 00
post@parat.com
webmaster@parat.com
Lakkegata 23 
Postboks 9029 Grønland
0133 Oslo