Ulike låser krever ulike nøkler
Sliter innvandrerkvinner med å komme i jobb fordi de ikke vil, ikke får, eller ikke kan? Det var tema da YS arrangerte frokostmøte torsdag morgen. Forskningssjef Hanne C. Kavli i Fafo sier det er store variasjoner blant innvandrere, og at det ikke finnes én riktig løsning for alle.
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er store variasjoner fra opprinnelsesland til opprinnelsesland når det gjelder hvor fort innvandrerkvinner kommer inn på jobbmarkedet.
– Noen kommer i jobb raskt, for andre tar det lengre tid, sier Hanne C. Kavli, som har forsket på feltet i en årrekke. På torsdagens frokostmøte presenterte hun tall for innvandrergrupper fra Irak, Somalia, Pakistan og Vietnam, sammenlignet med tall for norskfødte uten innvandrerforeldre.
Kavli serverte tre hovedforklaringer på hvorfor mange innvandrerkvinner sliter med å få innpass i arbeidslivet: Fordi de ikke vil, fordi de ikke får eller fordi de ikke kan. Noen av hindrene er diskriminering i ansettelsesprosesser, helseutfordringer, kulturutfordringer og lavt utdanningsnivå. Kavli understreket at det ikke gir mening å omtale innvandrerbefolkningen som en enhetlig størrelse.
– Her er det store variasjoner, derfor trenger vi ulike løsninger. Ulike låser krever ulike nøkler, sa hun.
Parat-leder Unn Kristin var svært godt fornøyd med torsdagens frokostmøte.
– Her har vi alle en jobb å gjøre, sier Olsen, som deltok på møtet sammen med resten av Parats hovedstyre, som denne uka har gjennomført sitt siste styremøte for i år.
– Dette er også svært interessant for oss i Parat å få kunnskap om, fordi vi nå satser på å organisere flere innvandrere som medlemmer hos oss, sier hun til Parat24.
