Norsk politi i utvikling – kan vi kompromisse på kvalitet?

Politiet har stått i reform siden 2016. Stortinget besluttet reformen med mål om å sette politiet i stand til å løse både dagens og morgendagens utfordringer. Reformarbeidet har vært fulgt med kritisk blikk. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har fulgt reformarbeidet og gitt ut flere rapporter underveis som evaluerer utviklingen av politiet. I april 2020 kom den femte i rekken av rapporter, og peker på flere positive funn, men også forhold som gir grunn til bekymring.

En av hovedanbefalingene i rapporten peker på ubalanse i oppgave- og ressursfordeling mellom funksjonelle enheter og geografiske enheter. Med andre ord fagutvikling og kvalitetskrav er vektlagt for mye på bekostning av kapasitet til oppgaveløsning ute i distriktene. Dette er en situasjon mange i politiet kjenner seg igjen i. Men utvikling av kvalitet og fag har vært en bevisst strategi.

Tidligere politidirektør Odd Reidar Humlegård benyttet seg gjerne av bilder i innsalget av politireformen. Ett av disse var at politiet var å anse som en bolig modent for oppussing. Grunnmur og rammeverk var nok ikke så ille, men det var behov for oppgradering av ulike rom, samt modernisering og tilførsel av ulike funksjoner.

«Dette blir ikke billig!», sa Humlegård. Dette skulle ikke være en sparereform, men en reform som skulle løfte kvalitet og løsninger som møtte fremtidens utfordringsbilde på en god måte. Vi var nok mange som forutsatte at oppussingen var finansiert av tiltakshaver Stortinget. De fleste i politiet ser at mange av de grep som er gjort i form av sterkere fagmiljøer isolert sett er gode dersom kvaliteten på politiets tjenester skal bedres. Bekymringen undervegs har vært å finne balansen opp mot en oppgaveløsning i distriktene som kan møte bestillingen fra Stortinget. DFØ er tydelige på det var grunn til bekymring, samtidig som løsninger i form av friske ressurser ikke er en selvfølge.

Mindre oljeinntekter i årene som kommer, kombinert med nåværende covid-19 krise, vil utfordre oss på størrelsen på offentlig sektor. Det bør også reise spørsmål om hvilken kvalitet vi kan ta oss råd til - hva er godt nok? Dette er et krevende tema for det som er samfunnets eneste organ for maktutøvelse. Strengt tatt burde det ikke være tema å drøfte noe annet enn maksimal kvalitet i det vi leverer - alltid. Fokuset på kvalitet har imidlertid gått så langt at det går ut over kapasiteten i det brede lag av tjenesteproduksjon. Politiet har aldri brukt mer ressurser på kvalitetssikring i to spor; strukturelle grep og økte krav til kompetanse.

Staber, funksjonelle enheter og fellestjenester er funksjoner som øker kvaliteten, men fører også med seg ekspansjon i administrativ virksomhet i kraft av sin egenvekt og eksistensberettigelse. Slik trekkes politikraft fra distriktene.

Og det kan virke som om det er ønskelig å gå videre i samme spor fortsatt. Sentralisering av namsmyndighet er ett aktuelt eksempel på dette. Flere politidistrikter har besluttet dette. Prosessen er i gang i Trøndelag, men ikke besluttet. Et slikt grep er trolig bra for faget sivil rettspleie isolert sett, men innebærer en øremerking av ressurser ute i distriktene som kan trekke kraft og handlingsrom bort fra tjenestestedene.

Politiet har aldri trent mer for å levere godt og på en trygg måte. Dette gjelder bl.a. patruljer og etterforskere. I dette ligger tunge HMS og rettssikkerhetshensyn. Trening går ut over vår kapasitet til å patruljere i distriktene. Det går ut over vår kapasitet til å etterforske kriminalitet ut over de mest alvorlige sakene. Og det får effekter på hvor tilgjengelige vi kan være. Slik ønsker vi ikke at det skal være, men det handler om prioritering.

DFØ-rapporten etterlyser sterkere fokus på helhetlig styring i politiet og samtidig en endring i balansen mellom kvalitet og kapasitet. Politidirektør Benedicte Bjørnland uttalte i Politiforum 15. mai seg om funn i Riksadvokatens inspeksjon av Økokrim. Mange saker som ble sendt til politidistriktene ble henlagt. På spørsmål om det kunne være et godt grep å øremerke midler til distriktene for å prioritere sakene bedre, svarer hun nei. Dette fordi det gjør at handlingsrommet i distriktene blir mindre. Her er jeg svært enig.

Med det vi vet om fremtidige økonomiske rammer bør politimestere, politidirektør og politikere være varsomme med alle ytterligere grep i politiet fremover som «øremerker» enda mer i form av tyngre fagmiljøer, krav til trening eller andre interne oppgaver.

Ingen er tjent med en oppusset bolig som ikke oppfyller formålet, eller som vi ikke har råd til å betale for. Digitalisering og andre former for effektivisering vil bidra noe i prosjektet vi står i. Men uten annen finansiering fra tiltakshaver må vi gjennom grep som enten reduserer kvalitetskrav, eller kapasitetsforventninger ute i distriktene.

Spørsmålet er om samfunnet er klare til å akseptere dette?