Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.

«De har blitt så vant med privilegier at de ikke vil slippe opp litt for å berge arbeidsgiver og seg selv». «Når man ønsker å kjøre arbeidsgiveren sin konkurs, kan man heller ikke klage på hva som kommer rundt neste sving», er bare noe av det jeg har lest på sosiale medier de siste dagene.

Det har kommet til et punkt der jeg må si noe. For det er pappaen min det er snakk om. 

Min pappa som var borte mange dager i strekk da vi var barn, fordi turnusen krevde det, og ikke fikk vært med på første skoledag, avslutninger eller håndballkamper – så folk kunne fly.

Min pappa som har gått glipp av julaftener og nyttårsaftener med familien sin, ofte begge dager samme år – så folk kunne fly.

Min pappa som har jobbet på bursdagene våre, ofte flere år på rad – så folk kunne fly.

Min pappa som har blitt satt opp til å jobbe i fellesferier etter fellesferier – så folk kunne komme frem til feriedestinasjonen med sin familie – mens vi måtte vente. 

Min pappa som den dag i dag er borte tre av fire helger i måneden, fordi han har vært uheldig med turnusen, og går glipp av bursdagsfeiringer for barnebarna – så folk kan fly.

Min pappa som er 58 år men fortsatt og stadig blir tvunget til 20-timers arbeidsdager – så folk kan fly.

Min pappa som helt uten videre ble permittert 100 prosent uten lønn under covid.

Min pappa har ikke ofret et normalt familieliv, egen helse og fritid i 25 år bare for å se sin egen arbeidsgiver gå konkurs.

Men det er min pappa – den mest oppofrende og fantastiske pappaen i hele verden – som blir den store stygge ulven når arbeidsgiveren står i en økonomisk krise.

Hvordan er det riktig?

(Innlegget ble først publisert på Sandra Marie Kristiansens Facebook-side)