Handlingsrom i frontfaget

Ser man på lønnsutviklingen over lengre tid, er derimot ikke etterslepet av særlig betydning når man ser offentlig sektor opp mot frontfagene. Tvert imot har offentlig sektor hatt en bedre lønnsutvikling enn industrien i perioden 2006-2020, før dette ble spist opp med fjorårets oppgjør.

Frontfagsmodellen er imidlertid ikke til hinder for at dette kan korrigeres i senere oppgjør, enten over kort eller lengre tid. Således er det fullt mulig å ha noe større oppgjør for offentlig sektor både i 2022 og i årene som kommer. Det er dermed intet galt med selve modellen, men arbeidsgivere i offentlig sektor, kan med fordel gå tilbake til å bruke det handlingsrom de faktisk har.

Det er liten tvil om at oppgjørene de siste par årene, gir grunn til frustrasjon for en del ansatte i offentlig sektor. Særlig har man i økende grad følt på en avmakt i forhandlingene fordi uansett hvor gode argumenter man har for å øke lønningene, så sier arbeidsgiver nei og henviser til frontfagets ramme. På den måten oppleves forhandlingene lite reelle, og argumenter om for eksempel spesielle tillegg for å sikre rekruttering til enkelte yrker, faller på stengrunn. Når vi så setter dette i sammenheng med at lederlønningene i offentlig sektor har hatt en til dels eksplosiv vekst i den samme perioden, skaper det legitim forargelse blant de øvrige ansatte i offentlig sektor.

Jeg mener det er viktig at arbeidsgiversiden tar med seg disse signalene og sørger for at 2022 blir et år med reelle forhandlinger, og at vi som forhandlingsmotpart tas på alvor med de argumentene vi har.

Så er vi selvsagt klar over at frontfaget er en komplisert makroøkonomisk modell, hvor mange faktorer spiller inn. Mye av det etterslepet som har dukket opp de senere årene, er ikke utelukkende fordi andre sektorer har hatt bedre oppgjør. Pandemien har for eksempel ført til at det har vært mye permitteringer og oppsigelser i mange bransjer i privat sektor. De som mister jobben er ofte de med lavest lønn, hvilket gjør at gjennomsnittet for bransjen som sådan stiger. For å si det litt enkelt: Dersom snittlønnen i en bransje er 500.000, og man sier opp de 10% som tjener dårligst, så vil snittet for de gjenværende i bransjen stige, uten at noen av de øvrige 90% har fått en eneste krone ekstra. Det ga ekstra store utslag i oppgjørene under pandemien.

I tillegg har dagligvarebransjen hatt gode enkeltoppgjør grunnet bonusordninger fordi bransjen har tjent ekstra penger, og de ansatte har fått belønning for dette. Disse sammensetningseffektene er en viktig del av grunnlaget for å forstå lønnsutviklingen.