Kjell Morten Aune, spesialrådgiver i Parat. Foto Parat

Frontfagsmodellen er avgjørende for vår velferd

KOMMENTAR: Frontfagsmodellen har vært avgjørende for å sikre at alle får ta del i verdiskapningen og at vi har små lønnsforskjeller. Modellen er altså et viktig bidrag til det velferdssamfunnet vi har, og avgjørende for at vi fortsatt har konkurranseutsatt industri i Norge. Jeg advarer mot offentlige utspill av frontfagsmodellen som ikke ser helten i lønnspolitikken og lønnsdannelsen i Norge.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Frontfagsmodellen legger til grunn at lønnsveksten for industrien som er utsatt for internasjonal konkurranse, ikke må være større enn at de beholder sin konkurransekraft. I praksis har dette vært praktisert ved at de som organiserer de ansatte i eksportindustrien forhandler først. Skal dette endres på så må det legges på bordet et alternativ som samtidig opprettholder de positive effektene dagens frontfagsmodell gir.

Mye av den kritikken som har kommet mot frontfaget fra Unio, og fra vår egen hovedorganisasjon YS, framstår som lite gjennomtenkte og jeg tror ikke det tjener våre medlemmer,

Frontfaget praktiseres fleksibelt

Frontfaget har ikke blitt praktisert spesielt rigid, hverken i 2021 eller i tidligere oppgjør. Resultatet fra frontfagsoppgjøret legger føringer for alle andre oppgjør. Det betyr imidlertid ikke at alle andre lønnsforhandlinger må ende på samme resultat hvert år. Noen grupper kan få mer det ene året og mindre et annet. Poenget med modellen er at lønnsveksten over tid skal være på linje med resultatene i frontfaget. Slik har det også vært om man ser mer enn et par oppgjør tilbake.

Jeg er enig med Fellesforbundet i at pandemien har skapt en ubalanse mellom bransjer og ulikhet mellom lønnstakere. Det er først fremst de som har mistet jobben, de som har vært permitterte og de som ikke har kommet seg inn på arbeidsmarkedet som følge av direkte og indirekte koronaeffekter vi må tenke på når lønnsoppgjøret nå starter. Dette sammen med at det bør være et mål at alle grupper får ta del i verdiskapningen.

Det får man best til ved at frontfaget går foran og at resultatet fra disse forhandlingene tas hensyn til når alle andre skal forhandle etter at frontfaget er ferdig.

De offentlige utvalg som har sett lønnsdannelsen i Norge – inkludert Holden III, som kom med sin rapport i 2013, var alle enstemmige i sine anbefalinger. Når vi er sikre på at vi har kommet oss gjennom korona, og samfunnet så langt som mulig er tilbake der vi var før pandemien, kan det muligens være grunn til å se på lønnsdannelsen på nytt.

Da er det spesielt endringer i arbeidsinnvandring i Norge og hvilke effekter det har man bør se nærmere på. Jeg støtter imidlertid ikke ønsket om en ny lønnsutredning allerede nå.

Når det gjelder sammensetningen av frontfaget så må det også i framtiden være konkurranseutsatt sektor som alene utgjør frontfaget. Selv om sammensetningen av arbeidstokken endrer seg, så vil det i praksis ødelegge den koordinerte lønnsmodellen dersom vi skal ta med tjenesteytende sektor. Jeg stiller også spørsmålstegn ved fra hvilke deler av tjenesteytende sektor som i så fall skal være med.

Skal sammensetningen av frontfaget endres, så bør det først og fremst skje gjennom at andre forbund som representer de ansatte i konkurranseutsatt sektor er villig til å påta seg jobben og ansvaret med å representere de ansatte i sektoren. Det hadde vært ønskelig, for å få til et sterkere frontfag, at de store forbudene som representer funksjonærgruppene i industrien hadde vært villige til å forhandle først og sammen med nåværende frontfagsforbund.

Men jeg kan ikke se at de aktuelle forbund har vist noe stort ønske om å påta seg en slik oppgave i dag. Skulle ønsket om å delta oppstå, så må man også være villig til å ta ansvar for helheten, og man må få arbeidsgiverne med på at endring er ønskelig.

Hvordan har frontfaget vært praktisert

Fellesforbundet har vært det suverent største forbundet for de ansatte som jobber i store deler av eksportindustrien. På arbeidsgiverside så har det vært Norsk Industri. I de senere år så har Parat også deltatt i frontfagsforhandlingene, sammen med vårt søsterforbund Safe. Men Parat er en klart mindre aktør i forhandlingene og antall medlemmer har alltid en betydning for hvilken forhandlingsmakt man har.

Forhandlingsresultatet fra frontfagsforhandlingene har vært førende for hvor mye som kan gis i lønnstillegg i andre påfølgende forhandlinger i alle andre tariffoppgjør.

Det er nivået på lønnstillegg man har måttet forholde seg til. Modellene er imidlertid fleksibel i forhold til hvilken fordeling og profil man ønsker å legge til grunn

Det har vært rom for at man i enkeltoppgjør har kunnet få til resultater som ligger over frontfaget. Eksempelvis så landet man over rammen i oppgjøret i KS i 2021 og den faktiske kostnaden for både buss- oppgjøret og vekteroppgjøret i 2021 var høyere enn rammen. De siste to resultatene kom dog etter streik og ikke som forslag under ordinære forhandlinger eller mekling.

Utfordringer med rekruttering og lønnsfordelingen mellom utdanningsgrupper

Vi mangler enda tall fra TBU for 2021, men det vi vet fra tidligere rapporter, er at lønnsutviklingen mellom de ulike sektorene har vært påfallende like og at det over tid er små forskjeller mellom sektorene. Det er noe høyere samlet lønnsvekst for ansatte i kommunal og statlig sektor enn i privat sektor hvis vi ser på tallene for de siste ti år.

For 2020 så var dette annerledes, med noe høyere lønnsvekst for privat sektor, og det er grunn til å anta at det også samlet for privat sektor vil være høyere lønnsvekst enn for offentlig sektor for 2021. Lønnsutviklingen mellom utdanningsgrupper, innad i den enkelte sektor og imellom sektorene spriker noe mer. I staten har ansatte med master og tilsvarende kommet noe dårligere ut enn f.eks. ansatte med videregående skole og fagarbeidere. I kommunal sektor har ansatte med høyskoleutdannelse i de siste årene hatt lavere lønnsutvikling enn for hele KS-området.

Disse utfordringene må løses innen de enkelte forhandlingsområdene og de må løses over tid.

Å gi betydelig økte rammer til offentlig sektor, fordi lærerne og sykepleierne mener at de bør få høyere lønn, kan gi uheldige effekter på kort, og i enda større grad, på lang sikt. Alle ansatte i offentlig sektor er med på yte for at vi som nasjon skal fungere og de bidrar til at statlige og kommunale tjenester fungerer. Å gi noen grupper uforholdsmessig mer enn lønnspotten vil bidra til skjevheter og vil skape nye utfordringer med å rekruttere å beholde ansatte. Å sprenge rammen fra frontfaget vil gi effekter på kort sikt i forhold til lokale forhandlinger i private virksomheter, og på lang sikt vil det kunne bli mindre attraktivt å jobbe i industrien. Det er allerede store utfordringer med å få ungdom til å velge flere fagutdannelser i videregående skole og det er et betydelig merbehov for lærlinger på mange områder.

Negativ effekt på velferdssamfunnet

De siste to årene med pandemi har påvirket verdensøkonomien negativt. Her i Norge så har også vi hatt en negativ effekt i 2020 og 2021, men mindre negativ enn den totale globale nedgangen. Opphentingen i økonomien går imidlertid svært raskt.

Det er avgjørende for norsk økonomi at folk ønsker å jobbe i konkurranseutsatt sektor, og lønnsøkningen i konkurranseutsatt sektor kan ikke være høyere enn at sektoren beholder sin konkurransekraft mot utlandet. I dag er allerede norske lønninger betydelig høyere enn i de landene vi konkurrer med.

Norge har en betydelig oljeformue og høye inntekter fra olje og gassindustrien. Vi bruker en betydelig del av overskuddet fra denne næringen til å utvikle velferdssamfunnet.

Fra Unio, og andre aktører på arbeidstakersiden, ser vi krav om at offentlig sektor skal få høyere lønnsrammer. Dette betyr i praksis å bruke mer penger fra oljefondet. Det er en politikk som kanskje kan forlokkende på kort sikt, men som vil påvirke både nåværende og framtidige generasjoner negativt.

Powered by Labrador CMS