Fagforeninga, fagforeninga, fagforeninga
KOMMENTAR: God 1. mai! Jeg husker den følelsen. Det er tidlig en morgen i januar, midt i mine famlende 20-år. Første arbeidsdag etter juleferie. Eneste på kontoret. Jeg går inn på det store, kalde kontoret mitt med vindu mot bakgården. Pulten er rimelig tom, men det ligger et brev der. En beskjed om at arbeidsgiver tar fra meg retten til å bruke egenmelding grunnet mye fravær. Datert mens jeg var på juleferie. Svarfrist midt i juleferien.
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Liten pause for kontekst: På dette tidspunktet jobba jeg i et nystarta selskap, som jeg hadde vært så dum å forlate min tidligere sjefsjobb for. Jeg trenger ikke gå i detaljer, men jeg vantrivdes, ble dårlig behandla, oversett, latterliggjort og snakka ned. De hadde ikke hørt om arbeidsmiljølov eller diskrimineringslov i det fjøset der.
Jeg hadde det så dårlig den høsten at jeg sleit med å gå på jobb når mandagen kom. Derfor var jeg syk noen ganger. Arbeidsgiver gjorde ikke noe for å undersøke årsaken til det. Men de skrev altså dette brevet, hvor de tok fra meg retten til å bruke egenmelding fordi jeg hadde vært borte i forbindelse med helger.
Jeg gjorde noe riktig den dagen: Jeg ringte fagforeninga. Jeg skulle bare stille et enkelt spørsmål om hva slags rettigheter jeg hadde, men da en hjertelig stemme svarte i den andre enden, var det som om proppen løsna. Telefonsamtalen utvikla seg til et hulkete, rotete sammenbrudd, hvor jeg prøvde å få fram alt som hadde skjedd det siste halvåret. Det lød vel som et uforståelig kaos. Men da jeg var ferdig med å snakke, var fagforeningsadvokaten fortsatt der, i den andre enden. «Nå går du til legen og får ei sykemelding», sa han, «så hjelper vi deg med resten».
Og hjelpe med resten, det gjorde han, fagforeningsadvokaten. Han hjalp meg å forstå hva jeg hadde krav på og hvordan jeg skulle gå fram. Han hjalp meg å få lønna mi og attesten min. Hver gang jeg fikk en usaklig e-post fra arbeidsgiver, og det var en del ganger, hjalp han meg med hva jeg skulle svare og passa på at jeg ikke tok meg nær av tomme trusler. Han ringte meg flere ganger bare for å sjekke hvordan det gikk.
Og, aller viktigst, han hjalp meg å forstå at selv om man har gjort et dårlig yrkesvalg og frivillig begynt å jobbe for to aldrende bøllefrø med store skulderputer og liten forretningsplan, så har man rettigheter. Tusen takk til Parat.
Jeg er i en jobb hvor alt er bra nå. Det som burde være en selvfølge, føles som et privilegium. Men det betyr ikke at fagforeninga er mindre viktig. Tariffavtalene lages ikke bare når det røyner på. De lages når ting er på stell for å sikre at de også fungerer i framtida, for å bygge gode samarbeid for velfungerende arbeidsplasser, for å passe på at vi veit hva vi skal gjøre om stormen kommer.
For vi veit jo hva vi trenger når det røyner på. Noen som kjenner oss og kjemper for oss og hevder våre rettigheter. For å sitere Arbeiderpartiets Martin Kolberg: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.
God 1. mai!
Denne kommentaren ble først publisert i Namdalsavisa.
