Beredskap handler om samarbeid

Det er stille og øde i PODs lokaler på Majorstua når vi kommer innom for et intervju i slutten av mai. Som så mange andre steder praktiseres det hjemmekontor for flest mulig, og utenom de to i resepsjonen og Tone Vangen ser vi ikke en levende sjel på den timen besøket varer. Og i kantina er stoler og kaffedispenser avstengt – med polititape, for riktig å understreke alvoret!

Tone Vangen har bak seg over tjue år som politileder. Hun kom inn i etaten via sin jus-bakgrunn, begynte som politifullmektig, og fikk sin første lederjobb som påtaleleder i det som den gang var Bodø politidistrikt.

Tilbake til politiet

– Jeg lot meg fascinere av etaten, av samfunnsoppdraget og oppgavene, og ble værende i politiet. Jeg har jobbet som politileder i tre distrikter, Bodø, Salten og Nordland, så jeg har holdt meg i samme geografiske område, selv om distriktene har blitt omorganisert og grensene flyttet, konstaterer hun. I 2005 ble hun politimester i Salten, men valgte i 2012 å la karrieren ta en litt annen vei for en stund. Det ble et avbrekk fra politiet:

– I 2012 søkte jeg og fikk jobben som fylkesutdanningssjef i Nordland fylkeskommune. Da fikk jeg ansvaret for alle de videregående skolene i fylket, og ble sjefen til alle rektorene. Det var en spennende og lærerik jobb, og jeg er glad for denne perioden i mitt arbeidsliv, understreker Vangen.

– Likevel tok du retur til politiet?

– Ja, da politireformen ble iverksatt, så jeg det som en mulighet for å returnere til politiet. Så jeg søkte på stillingen som politimester i Nordland, og fikk den. Å bygge nye Nordland politidistrikt var en spennende utfordring jeg ikke kunne motstå, smiler hun. Dermed var hun tilbake.

"Jeg er vel en som leder på tross av min personlighet, ikke på grunn av den"

Inkluderende leder

– Hva slags ledertype er du?

Tone Vangen ser tenksom ut når spørsmålet blir stilt. Å beskrive seg selv er ikke en enkel oppgave for noen, heller ikke for henne. Men hun tar sats og lar det stå til:

– Jeg er vel en som leder på tross av min personlighet, ikke på grunn av den. Jeg er egentlig en litt tilbaketrukket person, det passer ikke meg å stå på en stol og oppildne troppene. Men jeg liker å ta ansvar, og jeg liker å ha en jobb som bidrar til fellesskapet, og jeg har vært heldig nok til å få ha slike jobber, konstaterer hun, og fortsetter:

– Min lederstil er inkluderende – man får ikke utrettet noen ting alene som leder, man er avhengig av dem man omgir seg med. Jobben er å utløse fellespotensialet, få ut maks av den kompetanse, innsikt og erfaring folk sitter inne med. Man må ha blikk for samspillet, og selv makte å sette ting i sammenheng. Vi har et komplekst oppdrag hvor det er særdeles viktig å tenke bredt, ikke i siloer. Og jeg mener at politireformen har vært en hjelp for å få til en bedre samhandling, selv om vi ennå har en vei å gå, tilføyer hun, og har dermed forskuttert standardspørsmålet om politireformen.

Spennende i POD

Tone Vangen er en av flere politimesteren som er blitt innbeordret til tidsavgrensede engasjementer i POD – selv skal hun ha Majorstuen som arbeidsplass ut året. Hvordan har erfaringen vært så langt, i den institusjonen mange betegner som politibyråkratiets høyborg, fjernt fra hverdagen til de fleste fotfolk?

"Jeg tror det er en berikelse for alle parter at vi får sett oppgaveløsninger fra ulike sider"

– Jeg synes det har vært en spennende erfaring. Jeg tror det er en berikelse for alle parter at vi får sett oppgaveløsninger fra ulike sider, og vi som kommer hit, får synliggjort premissene for vår arbeidshverdag i distriktene. Samtidig lærer vi noe om den politiske prosessen som skaper rammer og forutsetninger for vårt arbeid. Man får gjerne en større forståelse for bakgrunnen til beslutningene som tas i POD. Samtidig er det også nyttig som beredskapsdirektør å få være med i politidirektørens ledergruppe, og det er mulig for alle å komme med friske og alternative innspill. Så totalt sett mener jeg det er en god ting at folk innbeordres til fagavdelingene, sier Vangen.

– Er det for stor avstand fra topp til bunn i politiet?

– Det kan føles sånn, og dette en utfordring man må ta på alvor. Tett dialog er et viktig botemiddel, likeledes må man være åpen og lydhør begge veier. POD utgjør en merverdi for etaten, og fortjener ikke all den negativitet som blir direktoratet til del. Men det er viktig å være åpen og transparent. Man må være god på å lytte og ta imot innspill om vi skal bygge nærhet og minske avstanden mellom nivåene, påpeker hun.

Rett inn i nasjonal krise

Selv om samfunnet langsomt er åpnet opp igjen, var det merkbart i Oslos gater på vei til Majorstuen at krisen fortsatt setter sitt preg på storbyen. Men da krisen oppstod i mars, visste ingen hvilken vei dette ville ta.

"Jobben min til nå har blitt noe annerledes enn jeg hadde forventet, mye mer operativ, travel og spennende"

– Hvordan var det, som helt fersk beredskapsdirektør, å bli kastet rett inn i korona-krisen?

– Jeg hadde vært her i 2-3 uker før vi begynte å forstå alvoret. Vi sitter i helsedirektørens B-utvalg (Beredskapsutvalget for biologiske hendelser), og vi skjønte raskt at dette var noe vi måtte ta på alvor. Da vi kom frem til første helgen i mars, forsto vi at vi hadde å gjøre med en nasjonal krisesituasjon med behov for nasjonal kriseledelse, også i politiet. Det ble en bråstart for meg. Samtidig var det ikke et helt ukjent scenario, for jeg er vant til å jobbe operativt, og det var jo det som gjaldt nå. POD satte stab, og det har vært viktig med godt samspill mellom PODs strategiske ledelse og stab. Dermed har jobben min til nå blitt noe annerledes enn jeg hadde forventet, mye mer operativ, travel og spennende, sier hun.

– Det ble veldig intenst til å begynne med. Helgen før vedtok regjeringen indre grensekontroll, som skulle iverksettes fra mandag 15.mars kl. 08.00. Det hadde ikke vært gjort på 60 år, og det var ikke noe vi var rigget for. Det ble en rimelig hektisk helg, for å si det sånn. Men vi klarte det, ved hjelp av omstillingsdyktige politidistrikt, UP, PU og bistand fra HV og tolletaten, og etter hvert også ekstraordinære politibetjenter, forteller hun.

Brå omstilling

– Hvordan har politiet håndtert utfordringene man ble stilt overfor?

– Vi har taklet det bra. Politiet har ikke tatt det største trykket, men likevel, det har vært mye for oss også. Vi har måttet håndtere nye oppgaver og ny lovgivning. På det meste var ca. 10 prosent av personellet i karantene. Smitteverntiltakene påvirker hverdagen vår på ulik måte, ikke minst de som har nærkontakt med publikum. Samtidig har antall straffesaker gått ned, men på den andre siden er nye ting er blitt straffbare, og det kan by på utfordringer å håndheve dem. Vi har vist oss omstillingsdyktige og i stand til å håndtere en ny situasjon, understreker hun.

Nærhet til de andre beredskapsaktørene har gjort at Tone Vangen har fått øket respekt for de mange

kunnskapsrike og hardt arbeidende personer som finnes rundt omkring.

– Og da inkludere jeg det ofte utskjelte byråkratiet. Her finnes mange dyktige mennesker med stor kompetanse, som støtter politikerne og håndterer beslutningene og tilrettelegger for gjennomføringen på en best mulig måte, sier hun.

Krisen har gjort at Tone Vanges opphold i Oslo har blitt noe annerledes enn hun hadde tenkt seg. Et nedstengt Oslo og kronglete pendling hjem til Bodø, inkludert en påske tilbragt i «søringskarantene» hjemme i Bodø, har gjort at mer tid enn planlagt har blitt tilbrakt i PODs litt spøkelsesaktige lokaler på Majorstuen. Jobb, med andre ord, av mangel på noe annet. Og da har hun sikkert også tenkt litt fremover, hva har vi lært og kan ta med oss videre? Hvor kommer neste trussel fra?

"Noe denne krisen har lært oss, er at vi ikke kan si hvor den neste trusselen kommer fra, eller hvordan den vil arte seg"

– Noe denne krisen har lært oss, er at vi ikke kan si hvor den neste trusselen kommer fra, eller hvordan den vil arte seg. Den blir neppe lik denne vi nå gjennomlever. Vi kan ikke forberede oss på bare én type handling eller ett bestemt scenario. Men det vi har fått demonstrert, er at vi har en grunnleggende robusthet i det norske samfunn. Det grunnleggende i beredskapen er på plass, og vi klarer å koordinere ressurser på tvers av etater, og få til et virksomt samspill. Det blir sentralt også ved fremtidige kriser.

Samhandling er nøkkelen

– Hvor bra er egentlig dagens beredskap?

– Det har skjedd mye med beredskapen i Norge etter 22/7. Politiet står bedre rustet nå, ikke minst gjennom de nye operasjonssentralene, som er sterkere i sin oppgaveløsning enn de gamle. Vi har fått nye politihelikopter, også i Tromsø, noe som alltid er viktig for å kunne komme raskt til stedet. Vi har fokus på å bruke ressurser på tvers, for eksempel gjennom avtale med Redningsselskapet, som kan frakte politi i båt for å få dem raskt til et sted som ikke er landfast. Og ikke minst vi får vi snart et nasjonalt beredskapssenter, hvor de nasjonale beredskapsressursene har sin base. Så må vi ikke glemme grunnberedskapen – er den styrket godt nok? Det er fortsatt en politipatrulje som kommer først til stedet, påpeker hun.

– Det hevdes tidvis at beredskapen går på bekostning av andre oppgaver, slik at politipatruljene sitter i bilene og «venter på terror» i stedet for å være ute blant folk?

– Riktig så ille er det vel ikke, smiler Vangen. - Det er selvsagt alltid en diskusjon om hvordan vi disponerer ressursene – det må hele tiden fokuseres på å finne en bra balanse innenfor de ressursene vi har. Det gjelder å holde et våkent øye med andre viktige områder, slik at vi tar grep der det trengs. Vi har fått etterforskningsløftet, men det er helt klart ganger hvor vi strever med å få regnestykket til å gå opp ressursmessig. Og da er vi tilbake til det som handler om samarbeid og samspill.

Vangens mest hyppige ord i intervjuet har vært slike som har «sam» som forstavelse – samarbeid, samspill, samhandling.

– Ja, for meg er det først og fremst dette beredskap handler om. Evnen til å se ting i en større sammenheng, til å samarbeide, kommunisere og samhandle til alles beste. Da er vi best rustet til å håndtere kriser – både denne og neste, avslutter Vangen.