Ansatte ble sendt på hjemmekontor, mer eller mindre forberedt. Vi fikk smertelig erfare at våre ansatte ikke var oppsatt med datautstyr for å jobbe hjemmefra. Det ble handlet inn bærbare PC-er, og ansatte fikk lov til å benytte privat utstyr. Ansatte som hadde skrivebord og skuffer fulle av dokumenter ble tvunget til å jobbe digitalt. Reiser ble avlyst og alle møter ble flyttet over på VTC. De første 14 dagene hersket det en del kaos, særlig med hensyn til hvilke regler man skulle følge dersom ansatte for eksempel var forkjølet.

Det ble forsøkt å jobbe frem lik gjennomføring av lock-down. Namsfogdene, sammen med POD, utarbeidet anbefalinger innen sivil rettspleie. 

Hvor er vi nå, ni måneder etter?
Fremdeles er nasjonal anbefaling hjemmekontor. Utstrekning varierer etter lokale smitteforhold. Mange trives meget godt med den ordningen, men en del er tydelige på at de savner det sosiale miljøet på arbeidsplassen, og veksling mellom hjemmekontor og oppmøte på arbeidsplassen er en foretrukket løsning. For hjemmekontor har sine utfordringer, både i forhold til ergonomiske løsninger og at andre familiemedlemmer også er hjemme. Skillet mellom jobb og fritid blir noe utvisket. 

Vi har innført forskjellige smittevernstiltak på kontorene. Ekspedisjon har åpnet igjen, men med glassvegger og sperrebånd. Antibac og munnbind er blitt en «normal» del av arbeidshverdagen vår. 
Forliksrådsmøter går nå som berammet, med egne koronatiltak i rettssalen. Målebånd er blitt et aktivt arbeidsredskap, og forskjell på én og to meter er blitt prentet inn i medarbeidernes bevissthet. 
DINA (digitalisering alminnelige namsmann) er nå i ferd med å bli implementert. 
Fjernledelse har blitt satt ut i praksis. Ledere uttrykker at det er vanskelig å sikre seg at alle medarbeidere tar til seg viktig informasjon når e-post blir den kanalen som mest brukes for å nå alle raskt. Det er mer utfordrende når ikke alle kan samles fysisk for å etablere en felles forståelse. Tett på-ledelse får et litt annet innhold når det blir via e-post, telefon og vtc.

Hvordan blir det etter pandemien har lagt seg?
Erfaringene med vct og mindre reiser til fysiske møte blir nok noe vi tar med oss videre. I løpet av de siste i måneder er publikumskontakten blitt endret. Vi er ikke lenger så tilgjengelige for fysisk oppmøte som vi var før 12. mars. Så kanskje pandemien medfører at drop-in vil bortfalle og timebestilling vil bli like vanlig som booking for å søke pass. Dette vil nok de som er i aldersgruppen 20-40 finne uproblematisk, mens de fra 40+ kanskje vil finne dette utfordrende. DINA, som i stor grad er en digital publikumsløsning, bidrar også til at publikumskontakten med oss på enkelte områder skal være digital. Disse to forholden gjør nok at vi mer nærmer oss en modell for publikumskontakt som den Skatteetaten har. 

Hva har pandemien lært oss?
I stort at vi får til endring hvis vi må, og at vi får til kreative, gode løsninger med relativt enkle hjelpemidler, samtidig som vi produserer tilnærmet like mye.
I korte trekk:
- At hjemmekontor fungerer bra
- Digital hverdag er mer effektivt
- Det er mulig å ha hjemmekontor selv om man har syke barn
- Antall egenmeldinger har trolig gått ned.

Likevel - vi ser visse faremomenter ut fra dagens situasjon. 

Det psykososiale arbeidsmiljøet:
Det blir for lite kontakt mellom kollegaer på tvers av seksjoner og enheter. Julebord, avslutninger og andre tiltak som folk opplever som positivt og viktig for arbeidsmiljøet, uteblir. Lønningspils på vtc blir ikke det samme. 

Påvirker Korona-situasjonen det overordnede kriminalitetsbildet? 
Koronasituasjonens effekt på sivil rettspleie har vært og er økt saksbehandlingstid, og publikumskontakt er nesten helt fraværende pga. smittevernsregler. Dermed oppleves vi som ikke tilgjengelig på våre vanlige kontaktpunkter, som drop-in og telefon. Råd og veiledning har i perioden vært vanskeligere å gjennomføre. Om dette har hatt direkte påvirkning på eller medført endring av kriminalitetsutviklingen er vanskelig å svare konkret på. Det er naturlig å tro at det er personer i vårt system som vil kunne ty til andre løsninger, både for de som skal ha penger og de som trenger penger (lån/kreditt).  
Vi har ikke konkrete holdepunkter, men vi er engstelige for at det i visse miljø skal utvikle seg et usunt lånemarked, alternative inntjeningsmetoder (tyveri, svart arbeid) og alternativt innkrevingssystem. Dette bør vi som etat alltid ha søkelys på, både under og etter korona. 

Fremtidens innkreving
Målet på kort og lang sikt må alltid være «Til beste for publikum». Våre oppgaver er modne for mer digitalisering der en kan gjøre det, noe som må medføre en bedre koordinering av de ulike innfordringsetatene. 
Publikum forventer bedre nettløsninger som er enkle å bruke og forstå, og hvor de lettere kan få oversikt over økonomien. Ingen ønsker vel i 2020 å gå tilbake til selvangivelse på papir?

Ønsket fra fagmiljøet i stort er en grundig gjennomgang av hele innfordringen, både med tanke på system og regelverk.