Ledere - skjerp dere!

Tekst og foto: Anne L. Buvik

Aune har lang erfaring som teaterregissør for til dels store oppsetninger i inn- og utland, og har mye praktisk erfaring i å lede mennesker. Hun var også en pioner som kvinnelig regissør, noe som gav henne ekstra utfordringer i begynnelsen.

- Jeg har ti punkter jeg vil dele med dere, og det gjør jeg på denne måten, sa hun, og fant fram en bunke store plakater. – Vi dropper Power-point’en, tilføyde hun.

På den første plakaten sto det «navn».

- Vit hva alle heter. Og jeg mener alle. Kjenner du som leder navnet på den som vasker på kontoret ditt? Start på bunnen, og lær deg navnet på alle. Ved å bruke navn, anerkjenner du at de eksisterer. Jeg er lederen. Jeg er bjellekua. Om jeg anstrenger meg, gjør alle andre de samme, sa hun.

På den neste stod det «fokus».

- Det er et moteord, men det er viktig. Vær til stede og hold fokus. Man blir ikke mer sliten av å være ufokusert gjennom en dag enn ved å være fokusert!

Så snakket hun om «respons og tilbakemelding».

- Ved en oppsetning fikk jeg en gang et innspill fra en annen regissør om at jeg tok for mye plass, at jeg «invaderte» skuespillerne for mye. Jeg tok det til meg, og prøvde å ligge lavt. Det fungerte kjempedårlig! Skuespillerne ble misfornøyde og ba meg om å involvere meg igjen. De aller fleste trenger respons og tilbakemelding fra deg som leder, også de flinke!

Neste stikkord var «oppmuntring».

- Jeg hater «oppmuntring». I oppmuntring ligger en undervurdering. Vi oppmuntrer hunder! Når et barn kommer hjem fra skolen med gode karakterer, ikke si at de har vært «flinke». Si at de har jobbet hardt! Si hva du vil ha mer av, ikke gi diffus «ros»!

Så trakk hun fram begrepet «skinndemokrati».

- Det er et ufyselig fenomen. Hvis noe er bestemt, ikke gi inntrykk av at vi skal «ha en prosess» på det. Det er ingen vits i å søke «forankring» hvis avgjørelsen allerede er tatt. Tenk på hvor skadelig slike skinnprosesser er for det virkelige demokratiet!

Videre handlet det om å «dempe forventningene».

- Vi lever i et markedsføringssamfunn. Det er lett å «selge inn» ting, selv når det ikke er realisme i det. Skaper vi store forventninger, blir skuffelsen desto større. Så demp forventningene, vær nøye med ikke å overselge. Det gir det beste resultatet og mindre misnøye.

Marit Moum Aune tok så et oppgjør med «ironi».

- Sarkasme og ironi fungerer best vannrett, ikke fra toppen og nedover. Det er dessverre slik at jo mer makt en person har, dess mer tilbøyelig er han/hun til å bruke ironi og sarkasmer. Det er umoralsk og ulønnsomt. Om folk er redde eller lei seg, får de ikke gjort jobben på best mulig måte.

I neste punkt fremhevet hun viktigheten av å «finne en alliert».

- Jeg har en kollega jeg kan «ta det ut på» når jeg er frustrert. Jeg bruker henne, og jeg driver ikke med korridorprat. Som leder må man ikke gjøre det, det setter et dårlig eksempel og er smittsomt. Da er det bedre å finne noen som kan ta i mot!

Hennes neste stikkord var «deadline».

- Det er dere dårlige på i politiet! Også i mange andre deler av offentligheten. Dere må slutte å flytte på deadline! Hvis man gjør det, vil folk lære seg at det er mulighet. Og da blir den brukt, så ingenting blir ferdig etter planen. Det er en elendig praksis. I teateret er det ikke en mulighet. Datoer er satt måneder, kanskje år i forveien. Når deadline er der, må vi være ferdige. Gå hjem og tenk over det!

Aune avsluttet med å be lederne om å «ta applaus».

- Etter en premiere, når skuespillene blir hyllet på scenen, går også «personene bak» opp og tar imot. Til å begynne med syntes jeg det var feil, «skuespillerne skal ha æren», men det fikk jeg tyn for. For ved å gå opp på scenen viser du at du tar ansvar, både for det som var bra og det som var dårlig. Det må dere også gjøre. Ta ansvar, på godt og vondt, og vis at dere gjør det, avsluttet hun.

Og tok applaus fra salen.

Les flere aktuelle saker fra NPL her.