Politimeldingen har sterke ambisjoner på politiets vegne. Selv om regjeringen har hatt en solid satsing på politiet i hvert eneste statsbudsjett, så er utfordringen at politibudsjettet ikke har stått i forhold til de politiske ambisjonene regjeringen har hatt for politiet. Ambisjonen om å nå det politiske målet om 2 politifolk pr. 1000 innbyggere har vært spesielt krevende. Det er positivt at det er vedtatt et bemanningsmål for politiet, men det må ikke bli altoverskyggende. Det burde være like viktig å ha fokus på at distriktene får frihet til å organisere tjenesten slik at en får mest polititjeneste ut av hvert eneste politiårsverk fremfor å se ensidig på antall ansatte. Det sterke fokuset på antall politifolk gjør at en dreier bort fra den flerfagligheten som preger politiet i dag, og som politimeldingen tar til orde for å styrke. Politimeldingen sier klart at politiet også skal være arbeidsplass for mange ulike grupper sivilt ansatte, men for å nå bemanningskravene vil politidistriktene nå i større grad ansette politifolk også i funksjoner som ikke krever politikompetanse. 

Hvorfor er det vanskelig å nå bemanningskravet på 2 pr. 1000? Det finnes jo uteksaminerte politifolk som er klare for jobb i politiet. Regjeringen har økt politibudsjettet så mye de siste årene at det burde være ressurser til å ansette det tilstrekkelige antallet, men regjeringens økte bevilgninger når ikke i tilstrekkelig grad ut til politidistriktene. Dette fordi en stor andel går til det som er omtalt i politimeldingen som «Politiets utviklingsportefølje». Dette er sentrale utviklingsprosjekt som skal forbedre norsk politi og som i hovedsak styres av Politidirektoratet (POD) – eksempelvis «Nye helikoptre», «Nye datasentre», «Programmet Nye pass og ID-kort». Mange av prosjektene er gode og nødvendige, men de koster mye. Disse prosjektene kostet 547 millioner kroner i 2018, og 770 millioner i 2019. Dette kommer på toppen av 1,5 milliarder til IKT-drift og anskaffelser. Mange av disse politisk initierte prosjektene spiser av den økningen som regjeringen påstår politiet har fått for å ansette flere politifolk. Her gir altså regjeringen med en hånd, men tar med en annen. 

Sør-Vest politidistrikt er et godt eksempel på situasjonen i norsk politi. I ressursanalysene til POD skårer vårt politidistrikt godt på nøktern drift. Vi har lave kostnader til EBA (eiendom, bygg og anlegg), bruker minst overtid i landet og bruker hele 86% av de tildelte midlene til å lønne ansatte. Vi har altså hatt et høyt fokus på å få mest politifolk for pengene som er tildelt, i tråd med regjeringens pålegg og ønske. En så høy andel til lønn er også tegn på at politidistriktet skyver foran seg andre behov, som for eksempel fornyelse av kjøretøyparken.

De siste årene har det vært to motstridende tendenser i mål- og resultatstyringen fra POD. På den ene siden skulle distriktene ansette folk i alle de nye stillingene en årlig fikk tilført, og på den andre holde tildelt budsjett. I vårt distrikt fulgte vi de klare politiske signalene fra skiftende justisministre om å ansette politifolk i de nye stillingene som ble tildelt. Vi håpet det ville bli kompensert økonomisk. På den positive siden medførte det arbeid til mange nyutdannede politifolk og styrket polititjeneste for våre innbyggere. På den negative siden medførte det underskudd i regnskapet. Vi har i dag et akkumulert underskudd på ca 70 millioner som må betales tilbake i løpet av en 3-års periode fra og med 2021. Det var rett og slett for lite penger til å ansette det antallet politistillinger vi hadde fått tilført. En stor andel av de tildelte midlene ble brukt til utviklingsporteføljen før de nådde politidistriktene.

Med den ressursrammen vi har i dag må vi holde ca 70 politistillinger vakante for å ha bærekraftig drift. Da kan vi gå i balanse. For å nedbetale det akkumulerte underskuddet må vi redusere med ytterligere 20 politifolk i en periode på 3 år – altså ca 90 polititjenestemenn mindre enn det regjeringen mener vi skal ha og som de mener de har bevilget penger til. 

I politimeldingen skriver regjeringen at de skal levere 2 politifolk pr 1000 innbyggere innen utgangen av 2020. Det blir krevende, og står i sterk kontrast til resten av meldingen. De skriver at en må gi distriktene større frihet til å organisere seg som de selv vil, at en skal ha mindre fokus på mål- og resultatstyring og styrke strategisk ledelse. De store kostnadene til den sentrale utviklingsporteføljen omtales, og det understrekes at politibudsjettene blir strammere i årene som kommer. 

Jeg håper stortingsbehandlingen av politimeldingen ser nærmere på om politiet har hatt den nødvendige finansieringen for å imøtekomme regjeringens ambisjoner på politiets vegne. Etter mitt skjønn har politiet vært en budsjettvinner de siste årene, men de politiske ambisjonene har vært betydelig høyere enn økningen i driftsmidlene.

I politiet kan vi nå dele politidistriktene i to grupper. De som fulgte den politiske forventningen om å ansette folk i nyopprettede stillinger, og som av den grunn nå er i en vanskelig økonomisk situasjon, og de distriktene som lot være å være lojale mot forventningen om å ansette i alle stillinger og som heller valgte å holde budsjettet gjennom å la nye stillinger stå ubesatt. 

Jeg er ikke flau over måten Sør-Vest politidistrikt har brukt sine tildelte ressurser. Politimester Hans Vik bør heller få honnør for at han har fulgt opp de sterke politiske signalene om å ansette nyutdannede politifolk i alle nyopprettede stillinger. Det straffes vi for når dette ikke ble økonomisk kompensert og vi sitter igjen med et akkumulert underskudd som må håndteres.

Noen vil hevde dette er sutring fra offentlig sektor. Attpåtil fra en etat som har vært prioritert i de siste års statsbudsjett. Jeg kan forstå slike reaksjoner. Det er imidlertid ingen krisestemning i vårt politidistrikt. Situasjonen utfordrer oss til å være kreative og tenke nytt. Fokuset er hele tiden på hvordan vi kan få mest mulig ut av de ressursene vi har. Vi tvinges til effektivisering. Det er krevende, men ikke negativt. Det vil likevel være kritisk dersom vi nå får sterke politiske føringer om å ansette folk i de 70 stillingene som står ledige – og som vi ikke har fått bevilget nok penger til – for å nå et politisk bemanningsmål. Da vil de omstillingene vi står i nå være forgjeves, vårt akkumulerte underskudd vil øke og etterslepet blir enda tyngre å ta igjen.

Vår situasjon viser at det er på tide at de svindyre, sentrale og viktige utviklingsprosjektene får egen finansiering som blir tydeliggjort i statsbudsjettet. Kun på den måten kan Stortinget se om de faktisk bevilger nok penger for å få den bemanningen, politikvaliteten og politikraften de beskriver i politimeldingen. Ellers ender vi opp med at politiske ambisjonene langt overgår budsjettene som når politidistriktene, slik vi har sett en tendens til de siste årene.