Han satte seg i riksadvokatens sete i 1997, og har sittet der i 22 år, lengre enn noen av sine 11 forgjengere. Men nå er det slutt. 31. oktober går Tor-Aksel Busch av som riksadvokat. Vi har møtt ham for et tenksomt tilbakeblikk og et framoverlent fokus.

Tekst og foto: Anne L. Buvik

På engelsk er det et uttrykk som heter «Don’t beat around the bush». Eller Busch…? Det betyr noe slikt som «kom til poenget» eller «dropp utenomsnakket». Vi fant det passende for anledningen da vi fikk møte riksadvokaten i den ærverdige bygården på Stortorget i Oslo. For han har mye å si, og tiden er alltid for knapp. Men mye kan sies på 90 minutter.

Så med 22 år i embetet, og før det ti år som assisterende riksadvokat, har altså Tor-Aksel Busch i en alder av 69 år sittet nesten halve livet i en posisjon hvor han har fulgt Norges mørkere sider på nært hold.

Buschreal1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tor-Aksel Busch har ikke selv hengt opp dette selv på Riksadvokatens kontor, men det kan være godt med noen oppmuntrende ord i en arbeidshverdag som tidvis har vært tung og vanskelig.

Godt team rundt seg

- Jeg er en enkel gutt fra landet. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle bli riksadvokat, langt mindre at jeg skulle bli sittende så lenge. Det er et krevende embete, jeg diskuterte med min familie da jeg tiltrådte i 1997, og antydet at en tiårs tid ville være nok. Men årene gikk, jeg ble sittende, mye takket være et utmerket team jeg har hatt rundt meg hele tiden. Man blir ikke bedre enn dem man har rundt seg, konstaterer Busch, og snakker gjerne engasjert om medarbeiderne rundt seg og hvordan han har tenkt når han har bygget opp sitt lag.

"Jeg er en enkel gutt fra landet. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle bli riksadvokat"

- Det er viktig med folk med ulik bakgrunn. Selvsagt har det vært mange med tung erfaring fra politi og påtale, men også folk med solid utredningserfaring fra Justisdepartementet, og tunge akademikere, gjerne med PhD. Så har det handlet om å riste gruppene sammen til et velfungerende team. Og det har vi lykkes med. Også uten å ese ut, rent antallsmessig. Når man snakker om å slanke offentlig sektor, har vi kanskje noe å lære bort her, antyder han.

Men nå skal han altså forlate både medarbeiderne og embetet. Et visst vemod er å spore i samtalen, men enda mer takknemlighet og et engasjement som er like brennende som tidligere. Her er det ikke snakk om å trappe ned, bli gradvis mer usynlig og så gå av. Lyset vil brenne til siste dag på jobb.

Godt med erfaring

- Hva er fordeler og ulemper med å bli sittende i et sentralt embete så lenge?

- Det har helt sikkert sine ulemper. Fornyelse i en organisasjon skjer i tilknytning til utskifting av personer. De ser ting på en ny måte. Mine egne tanker og ideer da jeg satt som assisterende riksadvokat under Georg Fredrik Rieber-Mohn formidlet jeg selvsagt til ham, som jeg forøvrig lærte veldig mye av. Dermed ble det kanskje ikke den store fornyelsen da jeg selv fikk jobben. Nå har det gått 22 år, og det er tid for nye ideer. En annen svakhet er at det kan være vanskelig å utfordre meg, fordi jeg behersker historien og forvalter mye kunnskap. Jeg håper jeg har brukt den med vett og forstand, ikke misbrukt den, sier Busch ettertenksomt, men ser også fordelen med stabiliteten lang fartstid fører med seg:

- De siste tjue år har ført med seg enormt store endringer for politi og påtale, med reformer, omorganiseringer og et helt endret samfunnsbilde. Da har det kanskje vært bra at riksadvokaten har utgjort et stabilt punkt. En annen ting er at erfaring i seg selv er verdifullt. I mange samfunn rundt om i verden verdsetter man erfaring, mens vi i Norge nok ser en trend hvor ledere skal sitte i ganske korte perioder, for så å slippe nye til. Selv var jeg veldig takknemlig for at jeg ikke var fersk i jobben da vi havnet i vår mest krevende situasjon i fredstid noen gang, nemlig hendelsene 22.7.2011.

I dagene og nettene etterpå var det en lang rekke vanskelige, følsomme beslutninger som skulle tas. Skulle alle ofre obduseres? Det var ofre hvis tro ikke tillot det, eller som krevde begravelse innen 24 timer. Hvem skulle nevnes ved navn i tiltalebeslutningen? Hvor skulle vi sette strek? I denne situasjonen var jeg takknemlig for hver eneste time med erfaring, sier Busch.

"Selv var jeg veldig takknemlig for at jeg ikke var fersk i jobben da vi havnet i vår mest krevende situasjon i fredstid noen gang, nemlig 22/7"

Riksadvokaten var på ferie og på vei til et kulturarrangement da det smalt i Oslo i 2011. Nyhetene på bilradioen fikk ham til å ta en u-sving og sette kursen tilbake til hovedstaden. Han ville trenges. Raskt. I sentrum var kontoret sperret av, da det var funnet en mystisk gjenstand utenfor TV2 lokaler på Karl Johan. Selve kontoret var uskadd etter smellen, men en av de ansatte hadde sitt livs beste timing da han ennå ikke hadde gått ut for å hente bilen – som stod parkert i garasjen, direkte under gjerningsmannens bombebil.

- Jeg flyttet inn til Politidirektoratet og fikk jobbe derfra. Det er en voldsom situasjon å stå oppe i. Så skal man også bevare sin profesjonalitet, ikke la seg rive med av følelsene. Jeg tror vi klarte det. Jeg var i etterkant på befaring både på Utøya og i regjeringskvartalet.  Det hele blir veldig nært og konkret når man er ute og ser stedene med egne øyne, sier han.

Sover godt om natten

Ingen som ble berørt av 22/7 snakker om det uten å preges, selv ikke åtte år etter. Men selv om denne hendelsen står i særklasse blant forbrytelser i Buschs funksjonstid – hvordan er det stadig å måtte forholde seg til landets verste kriminalsaker?

Tor-Aksel Busch legger ikke skjul på at det tidvis er tøft. Man kan lese det i ansiktstrekkene, i kroppsspråk og i stemmebruk.

- Det går inn på deg, noe annet hadde vært en umulighet. Men jeg er godt rustet på et par områder. Jeg har heldigvis et godt sovehjerte. Det tror jeg er en helt nødvendig forutsetning. Så jeg får sove, selv i tøffe perioder. Videre er muligheten for å ventilere kollegene imellom veldig viktig. Vi har kunnskap, vi våger å snakke med hverandre om det, våger å gjøre oss sårbare. Vi står i en skjæring mellom å la oss rive fullstendig med, og å utvikle kynisme. Vi må bli stående i dette mellomrommet, gjøre det som er riktig, uten å ta utenforliggende hensyn. Det er vår eneste rettesnor, understreker han.

- Er det noen andre saker som du har kjent spesielt på, utenom 22/7?

- Det er mange, men Kristoffer-saken gjorde noe med mange av oss. Og jeg tror at om det ikke hadde vært for mitt kontor, så hadde ikke Kristoffer-saken vært allemannseie, for å si det slik. En beslutning herfra endret resultatet fra henleggelse til lang fengselsstraff. Og da er veien kort til Monica-saken i Bergen, fra henleggelse til forvaringsdom, også dette for drap på et barn. Det er formidable ytterpunkter, konstaterer han, og nevner også et andre saker:

- NOKAS-saken. Drapet på Benjamin Hermansen. Og en lang rekke overgrepssaker mot barn, noen helt ufattelig grusomme. Det er tøft å bevare avstand og holde engasjementet i sjakk. Jeg velger konsekvent ikke å delta på minnemarsjer eller markeringer for ofrene. Hjertet sier ja, men fornuften sier at jeg ikke skal foreta meg noe som kan så tvil om min upartiskhet. Jeg har ofte reist ut på åsted for forbrytelser. Det gjør inntrykk, og gir en fornemmelse av hvordan det må ha vært å bli utsatt for dette. Det vil jeg også råde min etterfølger til å gjøre. Komme seg ut, være tett på det som har skjedd, og ikke bare være en papirtiger.

"Det er tøft å bevare avstand og holde engasjementet i sjakk. Jeg velger konsekvent ikke å delta på minnemarsjer eller markeringer for ofrene"

Bekymret over utviklingen

Det er ingen tvil om at overgrep mot barn engasjerer og virker sterkt inn på den avtroppende riksadvokaten. Som far til tre barn og bestefar til sju barnebarn blir forbrytelser mot barn alt for nært, skremmende og påtrengende – for Tor-Aksel Busch som for de fleste av oss. Men overgrepene blir stadig synligere, og mange overgripere er flinke til å skjule seg.

- Jeg er alvorlig bekymret for utviklingen. Her skylder jeg på nettet. Selvsagt har det alltid vært avvikere og overgripere, men mer gjennomsiktige og mindre samfunn gjorde det lettere å få oversikt, og å utøve selvjustis. Nå er likesinnede bare et par tastetrykk unna for overgriperne, de kan utveksle materiale, kunnskap om muligheter og tilgang til barn, og opprette kontakter som åpner for overgrep i andre verdensdeler. Det er krevende, det er økende, det er vanskelig og ressursutfordrende å etterforske, og svært mange overgripere er meget dyktige når det gjelder å skjule sine elektroniske spor. Dette er den nye, skremmende virkeligheten. Vi eldre får gjerne lett et stempel som moralister. Men denne utviklingen bør bekymre alle. Hva gjør den med samfunnet vårt, med oss som kulturnasjon? spør han. Svaret er ikke lett å få øye på.

realbusch3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Jeg er alvorlig bekymret for utviklingen når det gjelder nettbaserte overgrep mot barn. Hva gjør det med oss som samfunn, og som kulturnasjon? Spør den avtroppende riksadvokaten.

Brenner for etterforskning

Riksadvokaten ser nettbasert kriminalitet som den største endringen i krimbildet i løpet av de siste tjue år, samt en helt annen oppmerksomhet på vold i nære relasjoner. Hendelser som før ble loggført med «Oppgjort på stedet» når det gjaldt «husbråk», blir nå behandlet som det det er: Voldsepisoder.

- Dessuten er den sterke nedgangen i innbrudd og grove tyverier en vesentlig endring. Det som foregår av grove tyverier nå, er stort sett utført av profesjonelle, mobile bander av utenlandsk opprinnelse. Jeg er også fornøyd med utviklingen for drapsstatistikken i Norge, selv om hvert enkelt drap er ett for mye. Etter et par tiår med økning, har antallet gått noe ned i de senere år, og har stabilisert seg på rundt 30. De aller fleste blir oppklart etter rask og grundig etterforskning. Her er Norge i verdensklasse, fastslår Busch, og gir oss dermed stikkordet til neste tema: Etterforskning.

For alle vet at han er opptatt av etterforskning. Det har vært tema for mange av foredragene han har holdt på samlinger, ikke minst på NPLs lederkonferanser.

- Det er kanskje et paradoks for noen at riksadvokaten går ut og fronter behovet for etterforskning i politiet. Jeg var usikker på om jeg skulle gå ut offentlig med min bekymring, men valgte til slutt å gjøre det. Og det er jeg glad for i ettertid. Hadde vi ikke slått alarm, tror jeg situasjonen hadde vært dårligere enn den er i dag. De som ikke har skjønt at grundig, kvalitetssikret etterforskning er en sentral oppgave for politiet og et suksesskriterium for å lykkes med politireformen, har gått glipp av noe viktig, sier han med ettertrykk.

- Påtale uten god etterforskning vil ikke fungere. Både politifaglig og påtalefaglig etterforskningsledelse må på plass for at dette skal fungere. Det har vært de som synes jeg har underkommunisert den påtalefaglige delen, men det er jeg ikke enige i. Samspillet her utgjør det beste ved vårt system, det ene fungerer ikke uten det andre, begge deler er like viktige. Vi er ennå ikke i mål, men vi er underveis, tilføyer han, og er glad for at politikerne har fulgt opp viktigheten av etterforskingsfunksjonen.

"Påtale uten god etterforskning vil ikke fungere. Både politifaglig og påtalefaglig etterforskningsledelse må på plass for at dette skal fungere"

Reform uten «Nær»

Busch var selv den som først nevnte ordet «reform» i vår samtale. Et oppfølgingsspørsmål om Nærpolitireformens tilstand hører selvsagt med.

Og han rynker synlig på nesen over navnet:

- «Nærpolitireformen» var et særdeles dårlig valgt navn. I Sverige ble det tilsvarende navnet til «När kommer dom?». Det var mye som gikk galt i Sverige, og det burde vi ha lært av her.  For meg er dette en kvalitets- og profesjonaliseringsreform. Saker skal løses bedre og mer profesjonelt. Det er riktig med en reform. Den er uansett her, den er ikke reversibel. Så da må vi velge å snakke den opp og underbygge den, drive den opp og fram, sier Busch bestemt.

Og oppsnakkingen mener han først og fremst er en lederoppgave.

- Ikke bare reformen, men hele samfunnsoppdraget må snakkes opp. Vi skal være stolte av det vi gjør, og vi skal formidle det. Jeg var nylig på det årlige statsadvokatmøtet, mitt siste som riksadvokat. I mitt innlegg brukte jeg utestemme, prøvde å være tydelig og klar: Samfunnsoppdraget skal vi ha respekt for og være stolte av. Og vi skal si det høyt. Jeg skulle ønske at flere politiledere, både topp- og mellomledere, kunne snakke mer om oppdraget, og gjerne bruke store ord. Det er viktig å høre det, bygge opp yrkesstoltheten. Jeg vil gjerne utfordre politilederne her! Vi skal ikke underslå hva som går dårlig, men vi må ikke unnlate å fortelle hva som fungerer godt!

"Samfunnsoppdraget skal vi ha respekt for og være stolte av. Og vi skal si det høyt"

Ingen medianisse

Apropos å være tydelig, klar og bruke utestemme: Tor-Aksel Busch har i høy grad vært en synlig riksadvokat. Og det har han også et bevisst forhold til.

- Det er alltid en krevende balansegang. Hvor synlig skal man være? Internt i fagmiljøene skal man selvsagt være godt synlig. Men eksternt? For meg er det en balansegang. Man skal bidra til forklaring, sette ting i en sammenheng, skape tillit til embetet, men ikke bli en medianisse som mener noe om alt og alle. Jeg håper jeg har truffet, og jeg har kritiske folk rundt meg, og det er høyt under taket her på kontoret. Hvis noen mente jeg søkte PR for meg selv, ville jeg nok fått høre det, smiler Busch, men tilføyer at han satt en klar grense for seg selv:

- Jeg har aldri deltatt i noe som har det minste snev av underholdningsaspekt. Til det har jeg for stor respekt for jobben. Riktignok har «Nytt på nytt» aldri spurt – jeg har veldig stor sans for det programmet, så det hadde vært en reell fristelse til å bryte prinsippet hvis muligheten bød seg, smiler Busch, og overlater til journalisten å videreformidle at han nok er klar etter 31. oktober. Bare i tilfelle de skulle spørre.

"Jeg har aldri deltatt i noe som har det minste snev av underholdningsaspekt. Til det har jeg for stor respekt for jobben"

Busch har i høyeste grad også vært en synlig mann også for organisasjonene. Han har vært fast gjest på NPLs ledersamlinger de aller fleste år.

- Ja, det har vært viktig for meg å ha nær kontakt med de ulike organisasjonene, både NPL, PF og politijuristene. Jeg tror juristene har en oppfatning av at jeg har prioritert de andre, men slik er det ikke. Alle er like viktige aktører. NPL har jeg alltid hatt et godt og konstruktivt forhold til. Tidligere leder av daværende Lensmannslaget, Otto Stærk og jeg hadde en klar felles forståelse om at   lensmannen i større grad skulle involvere seg i straffesaker.  Vi hadde en spennende reise rundt i landet, hvor vi stod hånd i hånd og snakket opp lensmannens rolle i straffesaksarbeidet. Det ble lagt merke til at vi var så samstemmige, forteller Busch, som deltar på NPL-konferansen for siste gang i september i år.

Klar for å synse

Det er selvsagt umulig å rekke over alle aktuelle tema i løpet av en halvannen times tid. Busch har hatt mye på hjertet, ikke få ganger i samtalen ligger han minst ett spørsmål foran journalisten. Engasjementet er intenst, tempoet er høyt.

- Vil du klare å slippe når du blir pensjonist?

- Jeg har ikke noe valg. Jeg må jo det. Og jeg har familie, jeg har en kjæreste, jeg har meget å sysle med hjemme. Riktignok er ikke min snekkerbod like velorganisert som den som Otto Stærk har, men noe blir sikkert gjort, likevel.

- Men noe synsing fra sidelinjen blir det kanskje?

Busch drar på smilebåndet. Det blir nok for tøft å forsvinne helt.

- Jo, jeg forbeholder meg retten til å følge med, og, i en engere krets, kritisere både dette og hint. Så synser blir jeg nok, om ikke nødvendigvis rikssynser. På NPL-konferansene har jeg sett æresmedlemmene som sitter på bakerste benk. Det synses der også! Jeg fikk for øvrig en hyggelig forespørsel fra et forlag om å skrive en bok. Jeg takket nei. Bortsett fra de dediserte eksemplarene, tror jeg den ville støvet ned hos bokhandlerne. Så det blir ikke noe av. Men jeg forlater riksadvokatembetet med to følelser: Vemod - det skal jeg ikke fornekte – og takknemlighet. Alt det jeg har fått oppleve, det jeg har fått være med på, var noe jeg aldri hadde kunnet forestille meg i begynnelsen av min karriere. Det har vært en spennende og krevende reise, avslutter Tor-Aksel Busch.

Les også: Tre forbundsledere om Tor-Aksel Busch