En nødvendig reform – på sviktende grunnlag?

Rett før jul ble boken Politireformer – idealer, realiteter, retorikk og praksis – lansert på Politihøgskolen. Gjennom artikler fra flere bidragsytere settes Nærpolitireformen inn i en større sammenheng. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at selv om reformen var et nødvendig grep både politisk og administrativt synes den å være basert på et sviktende grunnlag.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Av Geir Krogh, forbundsleder i Norges Politilederlag

Boka er en antologi hvor redaktørene Vanja Lundgren Sørli og Paul Larsson belyser de pågående og historiske politireformene i flere land, med spesielt fokus på politiets rolle. Videre er det flere artikler som beskriver bakgrunnen og begrunnelsene for Nærpolitireformen og hvilke effekter slike store altomfattende politireformer kan få. Mot slutten av boken behandles kunnskapsbasert erfaringslæring og om vi kan lære noe av reformevalueringer. I tillegg diskuteres sammenhengen mellom befolkningens tillit til politiet og resultatet av politireformen. Avslutningsvis stiller en gruppe forskere spørsmålet ved hvorfor grunnspørsmålet «hva slags politi vi får» ikke ble reist i forkant av beslutningen om Nærpolitireformen.

Etter å ha lest boka med en politileders blikk gjør jeg meg tre tydelige refleksjoner. For det første stilles det spørsmålstegn ved om 22. juli-rapporten legitimerer en reform med det omfanget Nærpolitireformen har fått. For det andre er det åpenbart at både de strukturelle og kvalitetsmessige endringene i reformen fører politiet lenger vekk fra befolkningen. Dette til tross for navnet «Nær» og at det i forkant ble argumentert med at de 10 grunnprinsippene og idealene om et nært politi skulle opprettholdes. For det tredje dokumenteres det at politiet i liten grad benytter seg av kunnskap fra andre tilsvarende reformer, spesielt når det kommer til gjennomføringen.

Politisk nødvendig – men på sviktende grunnlag

Det viktigste begrunnelsen for Nærpolitireformen er 22. juli-kommisjonens rapport. Høyer, Madsbu og Tranøy har analysert rapporten, men finner ingen causual sammenheng mellom konklusjonen om manglende ledelse, kultur og holdninger og hendelsesforløpet. De peker på risikoen for at instrumentelle tiltak for å bøte på institusjonelle problemer fort kan lede til et villnis av uintenderte, negative konsekvenser.

Høyer, Madsbu og Tranøy konkludere med at 22. juli-rapporten både er en suksess og en fiasko og derfor samlet sett kan brukes for å legitimere enhver tids gjeldende styringsdoktriner.

Anders Ivarsson Westerberg har forsket på den svenske politireformen og peker på at håpet om en bedre hverdag er sentral i alle reformer. Han forklarer at store organisasjoner aldri vil mangle problemer, men de gode løsningene er ikke like åpenbare. Nye løsninger vil gjerne skape nye problemer. Han avslutter med at reformene ikke løser problemene en gang for alle, men avløses av krav om nye reformer.

Stig O Johannessen hevder at Nærpolitireformen hovedsakelig kan fortolkes som et politisk prosjekt for å disiplinere politiet og gjenerobre statens makt. Det er en politisk reaksjon på politikonflikten i 2009 og nødvendiggjort av hendelsene 22.7.2011. Johannessen mener videre at reformen styrker statens posisjon på bekostning av befolkningen.

Ingen av forfatterne har funnet klare organisatoriske eller politifaglige begrunnelser for en omstrukturering av i det omfanget som Nærpolitirefomren har ført til.

Fjernere fra befolkningen

Selv om reformen kalles en Nærpolitireform fører tiltakene til at politiet fjerner seg fra publikum. Dette mener Gundhus, Talberg og Wathne, som argumenterer for at vi nå ser konturene av en ny politirolle. De mener å identifisere en glidning fra humanistisk logikk mot en risikologikk. Det er mer fokus på beredskap og mindre kontakt publikum. Dermed blir det en reduksjon av kontekstuell kunnskap. Dette forsterkes ytterligere med utviklingen av en sterkere styring basert på etterretning og analyse (etterretningsdoktrinen) og standardisering, som reduserer mulighetene for autonomi og skjønn i profesjonsutøvelsen.

I en annen artikkel hevder Gundhus, Larsson, Sørli, Talberg og Wathne at nærpolitibegrepet er under press. De humanistiske idealer i politiet svekkes på grunn av mindre engasjement i lokalsamfunnene. Forfatterne tar utgangspunkt i de 10 grunnprinsippene for politiet. Først argumentere de for at endret metodebruk, mer bevæpning og mindre politi ute blant folk på gata reduserer det sivile preget. Deretter mener de målsettingen om et mer enhetlig politi har ført til en reduksjon av enhetspolitiet. Videre peker de på at den nye organisasjonsstrukturen og reduksjonen av antall tjenestesteder reduserer politiets integrering i lokalsamfunnet. I tillegg fører mer målrettet innsats mot spesifikke kriminalitetsområder til en reduksjon av politiets forebyggende innsats.

På denne bakgrunn mener forfatterne at Nærpolitireformen endrer politiet og en ny politirolle vokser frem. En politirolle som er fjernere fra de 10 grunnsippene enn tidligere, med mer fokusert på risikologikk og mindre fokus på humanistiske logikk.

Evalueringer brukes ikke

Flere av forfatterne har forsket på tilsvarende politireformen i andre land. Lars Holmgren har gjennomgått evalueringen av den danske politireformen. Selv om publikum generelt sett ble fornøyd med reformen for ca 10 år siden førte den til en svekkelse av lokalpolitiet og lokalkunnskapen.

Holmgren mener at reformplanleggerne i Sverige og Norge ikke har benyttet seg av kunnskapen fra det danske evalueringsarbeidet. Hans klare råd er å sørge for følgeevaluering ved gjennomføring av store reformer.

Tepstra og Fyfe har evaluert politireformene i Nederland og Skottland, begge i gjennomført i 2013. I begge reformene ble det trøbbel i gjennomføringsfasen. I Skottland har to politidirektører måttet gå, mens i Nederland ble reformen reorientert. Fokuset måtte vekk fra «en størrelse passer alle».

Tepstra og Fyfe oppsummerer med at begge reformene var for ambisiøse. Det ble for store strukturelle endringer på alt for kort tid. Vanskelighetene kom av en kombinasjon av for kort tid, for lite penger og manglende erfaring og fagkunnskap med komplekse endringsprosesser. I tillegg var det en antireform-mentalitet blant de ansatte. De hevder at selv om både ressursene, fagkunnskapen og erfaringen hadde vært bedre, ville slike omfattende endringer være for krevende for enhver organisasjon å gjennomføre i løpet av 2-3 år. Forfatterne slår fast at begge land har vært offer for en naiv, nærmest utopisk tro på evnen for å reformere samfunnet innenfor urealistiske rammer.

Tepstra og Fyfe hevder videre at trinnvise prosesser basert på endringer, innovasjoner og forbedring er en bedre tilnærming enn omfattende reformer. Samtidig må det være mer fokus på mennesker, lokalsamfunn og tverrfaglig samarbeid og mindre på struktur. De mener fremtidige reformen bør fokusere på hvilke ferdigheter og kunnskaper politipersonell må ha i møte med et dynamisk samfunn og komplekse samfunnsproblemer.

Læring underveis

Det hevdes i boka at ingen offentlige reformer har blitt reversert. Det er heller ingen vei tilbake for Nærpolitireformen. Kirkhaug og Glomseth viser til at politiet er en politisk styrt virksomhet som må leve med å være verktøy for realisering av politiske strategier og ideologier. De råder politiets ledelse til å sikre endringskompetanse på alle ledernivå. Vanebo, Glomseth, Moe og Stigen mener vellykkede endringer er avhengig av å bygge ledelsesmessig handlingskapasitet og utøve såkalt adaptiv lederskap.

Spørsmålet er om justispolitikere og politiets overordnede ledelse evner å lære av erfaringer underveis og igangsatte tiltak tidsnok hvis effekten uteblir eller går i feil retning.

Boka anbefales for alle som er interessert i kunnskap om Nærpolitireformen og i utviklingen av fremtidens politi.

Publisert 10 januar 2019 09:16
Powered by Labrador CMS