Av Rune Glomseth, førsteamanuensis ved Politihøgskolen

Mange ledere i politiet, enten de er førstelinje-, mellom- eller toppledere er «vokst opp» i politi og påtalemyndighet. Det gjelder kanskje først og fremst de som er politiutdannet, men også jurister. Vi vet at noen av dem, spesielt i topplederposisjoner, både er politiutdannet og har juridikum. Men også flere av de sivilt ansatte har lang og solid erfaring fra politiet.

De fleste ledere i politiet er imidlertid utdannet ved Politiskolen eller Politihøgskolen. De har jobbet med beredskap som uniformerte, de har jobbet forebyggende og de har jobbet med etterforskning. Slik sett har de blitt sosialisert inn i politikulturen.

De kjenner politiets mandat og samfunnsoppdrag. De erkjenner at politiet et det sivile maktapparatet med meget omfattende fullmakter overfor borgerne.

De kjenner rammene for politiets arbeid. De forstår politikere, medias og den enkelte innbyggers interesse for og opptatthet av kriminalitet og politiets arbeid, mao politiets evne til å sikre trygghet, lov og orden. De evner også å møte politikere, media og menigmann med profesjonalitet og skikkelighet.

De kjenner politiets organisering og kultur. De kjenner den sosiale strukturen. De kjenner arbeidsmåter og arbeidsprosesser og ledelsesprosesser. De kjenner fagspråket og tradisjonene. De kjenner ulike holdninger og politifolks sterke yrkesidentitet og yrkesstolthet.

De har bred politikompetanse. Og de kjenner styrker, begrensninger muligheter og barrierer.

Politiledere har også god samfunnsforståelse, og en klar bevissthet om at politiet er del av offentlig sektor og dermed politisk styrt. De er klar over hva politiets arbeid har å si for rettssikkerhet.

Og endelig kjenner de aller fleste godt det nærmiljø de arbeider i. De ønsker alle å bidra på beste måte i sitt lokale område. De ønsker å gjøre en samfunnsmessig forskjell.

Politifolkene har felles utdanning og veldig mange av de samme erfaringene. De er en del av yrkeskulturen blant politifolk, og organisasjonskulturen i politiet.

De som er ledere har «hatt skoen på», kjenner oppgavene, arbeidsmåtene og kulturen

Legitimitet
Politiledere har også legitimitet i kraft av sin utdanning og erfaringer fra yrket. Det kan ikke undervurderes.

Legitimiteten er både intern og ekstern. Vi vet fra engelsk forskning om ledelse og politiledere at deres interne legitimitet i svært stor grad er avhengig av at de har erfaring som politimann og/eller politikvinne. Det vil si at de som er ledere har «hatt skoen på», kjenner oppgavene, arbeidsmåtene og kulturen. Ekstern legitimitet er ikke like godt forsket på, men det er nærliggende å tenke seg at også den er avhengig av noen av de samme faktorene i tillegg til at kompetanse, kvalitet og effektivitet samt at evne til å kommunisere blir demonstrert av den enkelte politileder i ulike situasjoner, likedan samarbeid med ledere og andre aktører i ulike samarbeidende virksomheter.

Politijurister
Juristene har i stor grad også felles utdanning. De har jobbet i påtalesporet med saker, juridiske vurderinger, prioriteringer, beslutninger, kvalitetssikring og arbeid i retten.

De har over tid jobbet tett sammen med politiutdannede. De er politifolk. De er en del av politikulturen, og de har i tillegg sin egen yrkeskultur. Slik sett har de fleste politiutdannede og juristutdannede ledere en solid faglig plattform for sitt lederskap. Det betyr innsikt i arbeidet og trygghet i rollen samt legitimitet.

Formell og uformell lederkompetanse
Et betydelig antall politiledere har formell ledelsesutdanningen fra Politihøgskolen og/eller fra andre høyskoler og universiteter. Andelen som har slik formell ledelsesutdanning er etterhvert ganske høy.

I tillegg har alle gått den uformelle ledelsesskole. De har vært medarbeidere og slik hatt ulike ledere. De har sett og lært av deres praksis.

I tillegg har de selv gjennom år hatt ulike ledelsesfunksjoner der de har møtt ulike utfordringer, praktisert lederskap og slik samlet erfaringer som ledere i politiet. Dette har skjedd sammen med medarbeidere, i lederteam og i ulike relasjoner med aktører i politiets omgivelser, mao i samfunnet forøvrig.

Her har de lagt seg til lederstilen og måter å praktisere lederskap på. De har fått bryne seg på sterke medarbeidere, faglige og ledelsesmessige problemstillinger, faglige og politiske prioriteringer, begrensede ressurser og andre utfordringer. De har lært og antakelig utviklet og justert sitt lederskap. De har lært og utviklet seg som ledere og mennesker. De har bygd kompetanse og utviklet ledelseskapasitet. Etaten har mange dyktige ledere, men det finnes også ledere som er mindre dyktige.

Stiavhengighet og felles tankesett
Men samtidig har de tilpasset seg den etablerte tradisjonen for lederskap som gjelder i politi og påtalemyndighet. De har lært seg måter å forstå virkeligheten på, tenke om politiarbeid, tenke og forstå styring og ledelse. De kan ha blitt preget av et etablert tankesett blant politiledere, kanskje etter hvert tatt dette for gitt.

De har tilpasset seg forventninger som ligger i organisasjonen, i kulturen, i styringssystemet, hos overordnede, sideordnede og underordnede.

De har tilpasset seg i større eller mindre grad etablerte forventninger og kultur, politimåten å utøve lederskap på med sine styrker og begrensninger og sine mangler og blindsoner.

Strukturer, kulturer og forventninger og erfaringer vunnet i ulike lederstillinger betyr en stiavhengighet. Utøvelsen av styring og ledelse i politiet blir på denne måten reprodusert på samme måte som politikultur har en tendens til å reprodusere seg. Her ligger en begrensning som ledere i politi og påtalemyndighet bør være bevisst på. Knyttet til dette ligger også en viss grunn til at politiet også bør ha noen ledere med såkalt ekstern kompetanse og ekstern erfaring. Her ligger også faren for gruppetenkning.

Politiledere er også mennesker
Politiledere har selvfølgelig svakheter og gjør feil. De kan mangle eller overse informasjon og kunnskap. De kan unnlate å lytte til råd. De kan avfeie spørsmål, motforestillinger og kritikk. De kan være svake på samarbeid. De kan gjøre dårlige vurderinger og fatte gale beslutninger. De utsettes for press og får tunnelsyn. Politiledere som alle andre ledere kan gjøre dette. Og vi kjenner alle saker der en eller flere av faktorene over har gjort seg gjeldene med uheldige og uønskede konsekvenser. Dette bør alle leder i politi og påtalemyndighet ha oppmerksomhet mot. Her hjelper det lite å ha sin bakgrunn fra politiet.

Trolig lever brorparten av norske politiledere det meste av sitt profesjonelle liv i samme politidistrikt.

Lederkarrieren i politiet
Politiledere flest tilbringer hele eller det meste av sin yrkeskarriere i politiet og påtalemyndigheten. En andel skaffer seg erfaringer fra særorgan, Politidirektoratet og/justisdepartementet. Noen skaffer seg erfaring fra flere politidistrikter. Trolig lever likevel en brorpart av norske politiledere det meste av sitt profesjonelle liv i samme politidistrikt.

Et fåtall politiledere har erfaring fra arbeid og lederfunksjoner i andre offentlige og/eller private organisasjoner, fra næringsliv og frivillige organisasjoner. I slik erfaring ligger det åpenbart mye læring og utvikling. Dette har jeg ikke tall på. Det kunne vært interessant å vite mer om politilederes karriereløp.

Oppsummerende tanker og noen konklusjoner
Når jeg skal oppsummere og forsøke å gi et svar på det innledende spørsmålet, vil jeg hevde at politiutdanning eller juristutdanning, bred faglig og ledelsesmessige erfaring fra politiet gir inngående innsikt i organisasjonen og dens oppgaver samt dens arbeidsmåter.

Kombinasjonen av formell ledelsesutdanning og praktisk erfaring som leder gir trygghet, god rolleforståelse og bevissthet samt god etatsforståelse. Det gir en solid plattform for utøvelse av godt, konteksttilpasset og effektivt lederskap. Det setter politiledere i stand til å lede såkalt daglig drift, lede endringer, og til å lede politiet og innsats akutte hendelser og kriser. Det gir bakgrunn for å forstå situasjoner og medarbeidere, til å ta inn, forstå og omgjøre etterretninger til beslutninger og handlinger. Det gir godt grunnlag for å lede operasjoner, etterforskninger og å lede strategisk. En slik bakgrunn er nødvendig for å gjøre taktskifte fra daglig drift til akutt innsats. Den vil også sikre at de kan lede på dansegulvet og fra balkongen.

Det gir også legitimitet.

Hvis man i tillegg identifiserer og følger opp talenter, sikrer systematisk og planmessig kompetanse- og erfaringsutvikling litt bedre enn tilfellet er i dag, vil det ytterligere styrke politilederne og deres individuelle og samlede ledelseskapasitet. Ledelsespraksis og erfaring fra flere politidistrikter, særorgan og fra andre organisasjoner enn politiet, offentlig eller privat, vil være en klar styrke. En «fot i faget» vil også være nyttig og en styrke.

En general som ikke vokst opp i Forsvaret eller en biskop eller preses i kirken som ikke er vokst opp i kirken, er ikke sannsynlig eller ønskelig.

Det at det fleste politiledere er vokst opp i politiet er fornuftige, naturlig og trolig en svært viktig plattform for godt, effektiv og konteksttilpasset lederskap i og av politiet. Men de må også erkjenne de fallgruber som ligger i stiavhengighet og være klar over menneskelige begrensninger som enhver leder har.

 

Publisert 25 januar 2019 08:21