Tekst og foto: Anne L. Buvik

En skikkelig presentasjon av den nye NPL-lederen måtte gjøres i hennes hjemmemiljø – dermed dro «Politilederes» utsendte til Rogalandskysten og Karmøy en flott februardag. Det vanligvis så forblåste og våte vestland viser seg fra sin mest sjarmerende side – sol gjennom en tynn tåkedis, nesten vindstille, og krokus, snøklokker og fuglesang priser en tidlig vår.
Første stopp i Marit Ellingsens nærmiljø blir Karmøy lensmannskontor, hvor hun var lensmann fra 2012 og frem til i fjor. Omstillingen reduserte lensmannen på Karmøy fra å være en driftsenhetsleder til å bli en tjenestestedsleder, og Marit anså seg ikke som den rette til å fortsette som lensmann.

- Jeg tvilte litt på egen motivasjon, var redd jeg skulle bli en bremsekloss og ha for mange referanser til hvordan det var tidligere. Derfor takket jeg ja til jobben som utdanningsleder – en flott jobb, som jeg synes det er vanskelig å forlate. Men jeg har fått to års permisjon og kan komme tilbake, forteller hun om sin nye jobbsituasjon.

Marit Ellingsen
Vakre Skudeneshavn har vært Marits hjemsted siden midt på 90-tallet.

Karmøy lensmannskontor ligger i Kopervik, bare noen steinkast fra hovedgata i småbyen – et sted som i snart et kvart århundre har minnet om den store, uløste kriminalsaken på Karmøy – drapet på Birgitte Tengs. Det var her hun ble sett siste gang.
- Det har satt sitt preg på lokalsamfunnet, konstaterer Marit, som selv jobbet på Karmøy da drapet skjedde, men kort tid etter gikk i fødselspermisjon, og dermed ikke ble direkte involvert. Men skyggen henger over lokalsamfunnet, og det kan ennå ta mange år før den blekner.

Allsidig praksis
Marit Ellingsen er født og oppvokst i Stavanger. Det var ingen politifolk i familien, men dirigenten i Tasta skolekorps, hvor Marit var et ivrig medlem, var politi, og han var kanskje den som påvirket Marit Ellingsen til å søke politiskolen. Hun hadde god fysikk, og syntes studiet hørtes interessant ut. Og lønn under utdanningen var også et pluss. Hun søkte, og kom inn i 1991.

- Det var siste kull med gammel ordning, før det ble høyskole. Jeg gikk etter anbefaling på lensmannslinja, som bød på bred erfaring, men som forsvant med høyskolen. Etter tre måneder i Oslo ble jeg aspirant ved Lyngdal lensmannskontor i Vest-Agder. Det var en flott og lærerik tid, befolkningen dobles i kommunen i sommermånedene, og det skjedde ganske mye, med et bredt spekter av kriminalitet.

Etter siste år på skolen i Oslo ble jeg beordret til Tysfjord i Nordland, og hadde Kjøpsvik som arbeidsplass. Det var en helt ny type miljø, og den såkalte «Tysfjord-saken», med seksuelle overgrep i lukkede miljøer, hadde begynt å rulle. Den ble etterforsket av Narvik politikammer, men var uansett en svært spesiell sak å oppleve, forteller Marit om sine første år i etaten.

Etter ett år i nord returnerte hun til hjemfylket Rogaland, sammen med sin samboer og nåværende ektemann, som ble «funnet» der oppe, og som gjør at hun fortsatt har bånd til Tysfjord og gjerne drar på ferie nordover. Det er fine toppturer i området, en av Marits flere hobbyer.

Ønsket ikke kvinner
Skudeneshavn, den lille hvite trebyen sør på Karmøy, ble både nytt bo- og arbeidssted. 
- Jeg søkte på jobb på Skudeneshavn lensmannskontor. Lensmannen ringte meg opp og sa at jeg var innstilt som nummer én, etter press fra tillitsmann. Selv kunne han styre sin begeistring for kvinnelige lensmannsbetjenter, smiler Marit. Hun lot seg ikke skremme, og tok jobben.

Hun begynte å jobbe i Skudeneshavn i 1994, og ble gravid i 1995 – hvoretter lensmannen sukket: «Hva var det jeg sa!»

Lensmannen ringte meg opp og sa at jeg var innstilt som nummer én, etter press fra tillitsmann. Selv kunne han styre sin begeistring for kvinnelige lensmannsbetjenter.

Marit var kjent i Skudeneshavn fra barndommen av, da foreldrene var derfra, og mange ferier var tilbragt i trehusidyllen.

- Som tenåring syntes jeg etter hvert det var et litt kjedelig sted, så da jeg begynte å jobbe der i 1994, tenkte jeg at jeg skulle bli der et års tid. Slik gikk det ikke, konstaterer hun. De ble boende, både hun og mannen, og etter hvert to sønner og en datter.

Marit Ellingsen
Oljeindustrien har satt sine spor også på Karmøy, og går man i høyden, er utsikten mot gammelt og nytt upåklagelig, selv på en tåkefylt dag.

En tur til Karmøy må derfor nødvendigvis inkludere en tur til Skudeneshavn. Det er ca. to mil mellom småbyene – omtrent en halvmaraton. Da Skudeneshavn lensmannskontor i 2000 ble slått sammen med Kopervik, hendte det at Marit løp på jobb – eller hjem igjen.

- Jeg har fullført en del halvmaraton, dette er fin treningstur. Karmøy er flatt og fint å løpe på., konstaterer hun. Hun løper fortsatt – det er flere halvmaraton på programmet utover.

Fra kornett til karriere
Marit Ellingsen har en evne til å overraske. Hun virker som en rolig, avslappet og tilbakelent person – men vår samtale i løpet av dagen avslører en dame med et tett program og svært mange jern i ilden. Travel jobb med stort ansvar, tenåringsdatter som skal kjøres på trening og samlinger i Stavanger, korpsøvinger med kornetten, løping, klatring og motorsykkelkjøring. Og tidligere verv, både i idretten og musikken. Men aldri et eneste gang hører vi ord som «tidsklemma» eller «stress». Hun får det åpenbart til, og uten å kave seg opp.

Når ting blir veldig satt og man begynner å gjenta alt man har gjort før, velger jeg gjerne å gi meg. Da er det ikke mer å hente for meg

- For meg handler det om å gjøre ting som gir meg energi, og om å prioritere. Da finner man også tid. Men for meg er det også viktig å gjøre noe skikkelig når jeg først går inn for det. Og at det finnes utfordringer, forbedringspotensial og fremdrift. Når ting blir veldig satt og man begynner å gjenta alt man har gjort før, velger jeg gjerne å gi meg. Da er det ikke mer å hente for meg, konstaterer hun.

Marit Ellingsen
Høyder skremmer ikke Marit Ellingsen, hun har brattkort i klatring. I parken i Skudeneshavn ligger til og med en meteor, for dem som søker ut i verdensrommet.

Samtalen returnerer fra kornett til karriere:

- Tiden som lensmannsbetjent gav mye og allsidig erfaring: Patrulje, etterforskning, ulike områder som vold og sedelighetssaker og økonomisk kriminalitet. Det dukket også opp et par drapssaker. Jeg tok også utdanning som Schengen-instruktør. Fra 2005 ble jeg førstebetjent på ordensavdelingen på Karmøy, og fra 2008 til 2012 var hun praksisansvarlig i gamle Sunnhordland og Haugaland politidistrikt.

Lensmann i Karmøy
Og i 2012 ble hun lensmann i Karmøy.

- Jeg begynte i august, og fikk en drapssak i september. I april året etter kom et nytt drap, samt et tilfelle av legemsbeskadigelse med døden som følge. Samtidig tok jeg LOU2 på Politihøyskolen. Det var et heftig år, konstaterer Marit. Samtidig er hun av den oppfatning at krevende saker virker samlende og utviklende på de ansatte ved et kontor. En stor, felles oppgave skaper teamfølelse og inspirerer.

- Hva likte du ved å være lensmann?

- Jeg hadde ansvar og fullmakt. Vi hadde en fornuftig struktur, med tre seksjoner og en ledergruppe som ønsket å spille hverandre gode og som gjerne jobbet på tvers. Folk jobbet mot samme mål, og vi hadde en god personalbehandling. Det er lett for at det blir konkurranse om «de beste» folkene, mange kommer fort inn og forsvinner fort ut. Men vi bør alle ha samme mål. Jeg syntes det var viktig å se hva folk selv ønsket, og legge til rette for å hjelpe dyktige folk fram. Man får, som leder, akseptere at folk vil videre, samtidig som det er viktig å beholde noen erfarne.

To år etter at hun ble lensmann, i 2014, skiftet hun fagforening og ble medlem av NPL.

Det var få NPL-medlemmer i distriktet da jeg meldte meg inn, jeg tror vi var 22. Sett på den bakgrunn ante det meg at jeg fort ville ende opp med tillitsverv.

- Hvorfor skiftet du fagforening?

- Det var resultat av en ganske lang modningsprosess. Som mange andre var jeg ubekvem med «ikke-konfliktene» i 2008 og 2009, hvor PF tilkjennegav at de var villige til å akseptere lavere tillit i befolkningen mot høyere lønn. Det stred dypt imot min oppfatning. Jeg konstaterte også at ledere ikke kunne regne med å få støtte av PF i konflikt med ansatte. Dermed endte det med at jeg meldte meg inn i NPL. Det var få medlemmer i distriktet da, jeg tror vi var 22. Sett på den bakgrunn ante det meg at jeg fort ville ende opp med tillitsverv, smiler Marit.

Rakettkarriere
Og det gikk fortere enn noen kunne tenke seg. Året etter, på årsmøtet i Rogaland i 2015, ble hun faktisk valgt til leder.

- Det var ikke meningen. Jeg skulle egentlig velges til nestleder, men kort tid før møtet fikk den tiltenkte lederen en ny jobb som ikke var forenlig med å være lokallagsleder i NPL. Dermed rykket jeg opp på direkten, forteller Marit om sin raske karriere.

Det var trolig et lykkelig valg for alle parter. Fire år etter at Marit Ellingsen ble lokallagsleder, er medlemsantallet i Sør-Vest mer enn fordoblet. Med sine 52 medlemmer er avdelingen nå det største lokallaget i NPL.

Men Marit Ellingsen tar slett ikke på seg all ære, selv om hun har vært ivrig i rekrutteringsarbeidet:

- Vi har vært heldige i Rogaland. Det har vært mange som har vært klare til å ta spranget, og som var kommet langt i beslutningsprosessen. Flere sentrale personer har meldt seg inn, blant andre stasjonssjefen i Stavanger, nå fungerende leder, eller, som han ville sagt det selv, «formann» i NPL Sør-Vest. Og det gir en viss smitteeffekt. Mange ledere ser stadig tydeligere behovet for en selvstendig fagforening for ledere, understreker hun.

Hun mener også at NPL har mange gode tilbud til medlemmene.

- Selv satte jeg fra starten av svært stor pris på lederkonferansen, hvor det byr seg en anledning til å knyte kontakter, og dessuten å møte «gullrekka» - justisministeren, politidirektøren og riksadvokaten direkte, påpeker hun.

Gjøre norsk politi bedre
Marit Ellingsen har altså vært et entusiastisk NPL-medlem helt fra begynnelsen. Men hun har ikke sittet i landsstyret. Så hvordan blir det å ta over som forbundsleder på direkten?

Marit tenker seg litt om. Det er ingen tvil om at karrieren har gått enda litt raskere enn hun så for seg.

- Det har aldri vært min «plan» å bli forbundsleder, medgir hun. – Jeg kom inn i valgkomiteen i fjor, og vi regnet med at Geir Krogh ville fortsette en stund til. Men så kom det fram at Geir ikke ønsket gjenvalg. Jeg ble spurt, og det er en spennende utfordring. Jeg tror at jeg som leder i NPL kan være med å gjøre norsk politi bedre. Og det er mitt overordnede mål, slik det også er i min nåværende jobb som utdanningsleder. Men som leder i NPL kommer man tett på beslutningstakerne, og har muligheter for å påvirke. Det var et tog som gikk forbi – jeg kunne hoppe på, eller la være. Jeg valgte det første. Jeg gir det to år. Gir det ikke noe, går jeg tilbake til verdens beste jobb.

Jeg tror at jeg som leder i NPL kan være med å gjøre norsk politi bedre. Og det er mitt overordnede mål.

- Hvordan ser du for deg NPL i fremtiden?

- Det skal være en fagforening for ledere på alle nivåer og fagområder – det beste og naturlige førstevalget for ledere i politi- og lensmannsetaten. Jeg er veldig glad i budskapet Jonny Nauste formulerte i sin tid som leder: Sterk i argumentasjonen, mild i formen.

De samme verdiene formidler Parat, vi skal være synlige, søke innflytelse og vokse. Det er tre gode verdier også for NPL. Samtidig skal man være bevisst på at vi aldri kommer til å bli en veldig stor forening, en lederforening vil aldri kunne trekke til seg de store medlemsmassene. Og skal vi rekruttere, er vi avhengige av gode tillitsvalgte ute i distriktene. Sentralt kan vi tilby å tilrettelegge på beste måte, men rekrutteringen må lokallagene stå for. Videre er det viktig at NPL følger med utviklingen, moderniseres, er ansvarlig, åpen og bli enda mer framtidsrettet. Ellers er det vanskelig å se at vi skal kunne fylle vår funksjon.

- Hva er dine sterke sider som leder?

- Jeg er god til personalforvaltning, samarbeid, involvering og gi informasjon. Men du er også nødt til å bli spilt god av ledergruppen din, eller, som her, av landsstyret. Det jeg er spent på, er hvordan jeg vil klare meg i rollen som NPL-leder uten politisk erfaring – men jeg er blitt forsikret om at politikerne ikke er interesserte i min politiske kunnskap, men min politifaglige – så da går nok det bra, smiler Marit, som har gått «i lære» på forbundskontoret siden nyttår. Hun har vært frikjøpt i femti prosents stilling som forbundssekretær.

- Det har vært kjempenyttig, og har gitt meg muligheter for å bli kjent med arbeidsoppgaver og å knytte kontakter. Geir Krogh har virkelig vært en entreprenør for NPL gjennom sine år på forbundskontoret, og har vært en god videreutvikler og formidler. Jeg har plukket opp mye gjennom å jobbe sammen med ham, understreker Marit.

Marit Ellingsen
En solid forankring i verdigrunnlaget er sentralt for norsk politi. Et mer solid anker er vanskelig å finne!

Reformen – selvfølgelig
Intervjuet har flyttet seg fra gamle trebygninger i Skudeneshavn og inn på kjøkkenet hjemme hos Marit, beliggende høyt og fritt med utsikt over hav og land. Kjøkkenet er stort og luftig nok til at det er plass til en elefant i rommet.

- For vi må nødvendigvis snakke litt om reformen?

Marit Ellingsen vegrer ikke for å ta opp tidens mest diskuterte og betente tema, hun sukker ikke oppgitt, en gang.

- Det er viktig at vi setter mulighetene på kartet, ikke bare ser begrensningene og utfordringene. Det har vært veldig mye negativt rundt reformen, og det hemmer fremdriften. La oss se hva vi kan få til, la oss få ro til å sette den nye organiseringen. Og veien går alltid fremover – å tro at vi kan gå tilbake om det ikke blir slik vi ønsker, er fåfengt. La oss akseptere endringene, sier hun.

Det er viktig at vi setter mulighetene på kartet, ikke bare ser begrensningene og utfordringene. Det har vært veldig mye negativt rundt reformen, og det hemmer fremdriften.

Det betyr ikke at hun er uten motforestillinger til det som skjer.

- Den nye politidirektøren kaller det en profesjonaliseringsreform. Ja, det er nok delvis riktig. Men ettersom profesjonalisering fordrer at man samler mye kompetanse på færre steder, blir det også en sentraliseringsreform. Jeg er redd for at relasjonene kan gå tapt. Da jeg begynte i Skudeneshavn, var det lensmannskontor her. Nå er jeg den eneste innbyggeren i byen med politimyndighet, og jeg skal jobbe i Oslo… Jeg får fremdeles henvendelser og bekymringsmeldinger fra lokalmiljøet, folk som kjenner meg og stoler på meg. Vi mister dette med færre tjenestesteder. For folk bosetter seg gjerne i nærheten av arbeidsplassen, ikke flere mil unna for å være i lokalmiljøet. Vi må da kunne utnytte digitale nyvinninger på en bedre måte, slik at ikke alle må sitte i Oslo?

Spørsmålet henger i lufta. Vi lar det henge, for flyet til – ja, nettopp - Oslo går snart, og journalisten skal med. Siste del av «Tour de Karmøy» går via riksvei 47 på Karmøys vestside, tilbake til Kopervik og flyplassen. Vilt og vakkert. Det blåser ikke i dag. Men Marit Ellingsen lar seg uansett ikke skremme av sterk vind eller stor fallhøyde. Hun har nemlig brattkort i klatring. Det lover bra for NPL.

Tilbake på flyet kommer journalisten på det glemte spørsmålet, «Hvordan blir det å være første kvinnelige leder i NPLs 126 år lange historie?»

Av en eller annen grunn virket det ikke så relevant. En leder er en leder.