Mye av motstanden mot pensjonsreformene er forankret i en folkelig – og egentlig fullt forståelig – oppfatning om at det må være mulig å skille mellom den slitne 62-åringen som MÅ gå av tidlig fordi kroppen eller psyken ikke tåler mer, og den friske 62-åringen som tar et bevisst livsvalg og prioriterer tidlig pensjonering, god helse som ung pensjonist og rikelig tid med barnebarna. Denne siste 62-åringen vet at hun får dårligere råd enn hvis hun hadde stått i jobb noen år til. Men hun tar et bevisst livsvalg. Mer tid, mindre penger. All erfaring har vist at vi ikke greier å sondre mellom dem som langt på vei MÅ gå av tidlig, og dem med god helse som VIL gå av tidlig.

Den nærmeste ordningen vi kommer er selvsagt uføretrygd. Vi vet og skjønner at uføretrygd selvsagt må være koblet til en streng og rettferdig prosess, med solid utredning av de medisinske forhold. En stund trodde vi også at AFP-ordningen (den opprinnelige i privat sektor), var skrudd sammen slik at den bare traff de «ekte sliterne». Noe på vei kan det sies at den kanskje gjorde det i starten, men millimeter-nøyaktig var den heller ikke da – og i dag er sliter-elementet i AFP helt borte.

Hvis noen kunne beskrevet et pensjonssystem som kunne skjelne mellom den som går av som 62-åring fordi man er alvorlig sliten – og den personen som går av som 62-åring rett og slett fordi man vil bytte mindre penger mot mer fritid, så kunne sikkert mange være villig til å studere en slik modell. Men denne modellen er ikke mulig å få til. Er slitenheten av et medisinsk kaliber som gjør at uføretrygd kan tre inn, så er jo dette mulig. Men er slitenheten ikke av et slikt kaliber, er det selvsagt umulig å skille mellom de som går av som 62-åring fordi de MÅ, og de som går av fordi de KAN.

En annen folkelig misnøye får man konfrontert med det faktum at den pensjonsordning vi ser ut til å få i fremtiden vil kunne gi svært gode pensjoner til dem som står ekstra lenge i arbeidslivet. Men dette er en ønsket konsekvens av noe som de fleste er enige om når de får problematikken servert på følgende måte: Det skal alltid lønne seg å jobbe! Underforstått: Det skal lønne seg å jobbe, fremfor å gå på trygd eller være i pensjon. Skal denne kloke tilnærmingen følges opp, så MÅ selvsagt pensjonsordningen for 68-åringen som velger å jobbe videre til hun er 72 år, bli bedre enn hvis hun hadde sluttet som 68-åring! For hvis pensjonen hennes ikke hadde blitt kraftig forbedret som følge av disse fire ekstra arbeidsårene, så ville regnestykkene fort vekk kunne vist at hun i realiteten tapte penger på å stå lenger i jobb. Slik har faktisk situasjonen vært i offentlig sektor frem til den fremforhandlede avtalen som nå er på bordet og er til uravstemming.

Avtalen som nå ligger på bordet er et stort skritt fremover for ansatte i offentlig sektor. Det er uhyre viktig at alle er klar over at hvis avtalen ikke skulle tre i kraft; så vil dagens system bli stående; et system som på grunn av levealdersjusteringen år for år vil forringe pensjonen til de ansatte. Det er altså IKKE slik at vi nå kan sitte stille og status quo blir opprettholdt. Nei; levealdersjusteringen er for lengst innført og tikker og går og sørger for at din årlige pensjon blir mindre i takt med at vitenskapen regner ut at du vil komme til å leve lengre.