Ledere må tåle å bli upopulære
Norske ledere må tørre å ta dristige avgjørelser, selv om det gjør dem mindre populære blant de ansatte. Det mener Pellegrino Riccardi, innvandrer fra England med italiensk bakgrunn og mange års fartstid i norsk arbeidsliv, med kulturforståelse som sitt fagfelt.
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Men Riccardi understreker at dette ikke handler om at sjefen skal være drittsekk og ikke bry seg om sine ansatte.
– Selvfølgelig skal en leder ha omtanke for medarbeidernes ve og vel, inntil en viss grense. Og den grensen går ved å bli så god kompis at du ikke tør å fatte den beslutningen som du innerst inne vet er den rette. For i valget mellom å ta en dristig, men upopulær avgjørelse, eller å ta en dårligere eller ingen avgjørelse overhodet – og samtidig bli likt – velger de fleste norske ledere den siste løsningen. Det har jeg sett mange eksempler på.
– Konflikter er nødvendig
Han peker på omstridte Anita Krohn Traaseth som et eksempel på det motsatte. Som leder for Innovasjon Norge fikk hun mye pepper, både fra egne rekker og i mediene, fordi hun sa fra og tok beslutninger som var omstridt og skapte konflikter.
– Men konflikter er til tider nødvendige for å drive et team, en organisasjon eller en stor bedrift videre. Uten uttalt uenighet oppstår en kunstig harmoni som er drepende for et godt samarbeid, påpeker Riccardi.
Han påpeker at dette er noe nordmenn generelt og norske ledere spesielt har vanskeligheter med å akseptere.
– Her er folk oppdratt med en form for bygdekultur, der det er viktig å komme godt overens med naboen. Kosen stod i høysetet, og det gjør den stadig på norske arbeidsplasser. Man skal på død og liv være venner og ha det hyggelig, også på jobb. Resultatet kan bli temmelig lammende for den virksomheten og den lederen det gjelder, sier Riccardi.
Norge ikke lenger pioner
I den grad norske ledere mener deres lederstil er verdens beste, er foredragsholderen usikker på hvor mye skyldes selvgodhet alene.
– Jeg tror årsaken først og fremst ligger i mangel på kunnskap. Det er noen ganske få nordmenn som har jobbet internasjonalt som ledere. Og de kommer gjerne fort hjem, for det er jo her i Norge det lønner seg for nordmenn å være. Deres erfaring er ganske begrenset, understreker han.
Riccardi er også tvilende til at norsk ledelseskultur er så langt framme som den var for et lite tiår siden, da det velrenommerte tidsskriftet The Economist hyllet den nordiske modellen med oppslaget The next supermodel og illustrasjon av en viking på forsiden.
– Norge lå langt foran, ikke minst med hensyn til mangfold og organisering i arbeidslivet. Nå har mange land gått framover, og forskjellen mellom Norge, Norden og resten av verden er ikke lenger så stor. Å snakke om en egen, norsk lederstil gir ikke så mye mening som det gjorde før, avslutter Riccardi.
Les også: Ja, vi elsker vår egen lederstil
