Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg mener for så vidt at munnbind var et av de minst inngripende tiltakene under pandemien, en enkel, liten innsats vi alle kunne gjøre for å bremse smitten noe. Men fy fillern så glad jeg er for at jeg slipper å grave opp et munnbind hver gang jeg går inn en dør på offentlig sted. 

For ikke å snakke om kostnadene. Etter hvert ble jeg nemlig så forfengelig at jeg insisterte på å bruke sorte munnbind, istedenfor blå. De kostet tre ganger så mye, men de så jo utrolig mye bedre ut, da. Jeg følte meg nesten kul. 

Munnbindet har imidlertid gjort oss mindre sosiale. Jeg har sikkert passert mange jeg kjenner uten å se hvem de er på grunn av munnbindet. På den annen side – hvis man er litt folkesky en dag og ikke vil ha kontakt med noen, er det bare å ta på seg lue, munnbind og solbriller, og leve inkognitolivet som en annen Hollywood-kjendis. 

Så vidt jeg husker, hadde jeg kun hatt på meg munnbind én gang i mitt liv før koronaen kom, og det var da tvillingene mine ble forløst ved keisersnitt. Det munnbindet hengte jeg opp på veggen på hjemmekontoret som et minne, og syntes det var litt søtt. 

Det synes jeg ikke lenger. Jeg vurderer å røske det ned og pælme det i søpla sammen med alle de andre munnbindene som ligger og slenger rundt i huset. 

Hvis jeg skal kjøpe bind på apoteket i framtida, håper jeg det er til kone eller datter, og ikke til munnen.

Denne kommentaren sto også på trykk i Farmasiliv nr 1 - 2022