Det har ikke vært mangel på kritikk mot det norske byråkratiet opp gjennom årene. NAV-saken fra 2019 skapte for eksempel en mediestorm. Arne Strand, tidligere sjefsredaktør i Dagsavisen, kalte byråkratene i NAV for arrogante i et debattinnlegg publisert av Dagsavisen november samme år.

I en lang artikkel publisert av agendamagasin.no skrev p
rofessor i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett på UiO, Benedikte Moltumyr Høgberg, at Stortinget burde vurdere å ta grep for å avdekke de alvorlige strukturelle feilene norsk byråkrati lider av.  

– Er det blitt for mye forlangt å forvente at byråkratiet leverer kvalitet? At de skal levere et regelverk som oppebærer et minimum av rettsstatlige idealer, spør Høgberg i artikkelen sin i 2019.  

 

Vil høre mer fra byråkratene  

I et lederinnlegg publisert av Stavanger Aftenblad i 2020 beskrives også NAV-saken som et grelt eksempel på at byråkrater kan gå i lås, og at nordmenn regelmessig må lese om vanlige folk som sliter med byggesøknader, skatteklager eller søknader som sykehjemsplasser. Innlegget stadfester at det absolutt finnes rigide byråkrater, men at hovedregelen likevel er at byråkrater er dyktige folk, som Norge trenger for å gå rundt.   

 

Stavanger Aftenblad beskriver videre, i innlegget med tittelen «Vi må elske byråkratene», at byråkratene må komme mer på banen med kunnskapen sin, fremfor å være tause. Dette er tydeligvis noe Martine Aurdal, journalist og kommentator i Dagbladet, er enig i. I en kommentar Dagbladet publiserte 5. januar i år, sier hun at fagfolkene bør få snakke mer.  

I departementene er det oftest bare politisk ledelse som har lov til å uttale seg, mens ledende byråkrater tidligere kunne stille til intervju med pressen, skriver hun i sin hyllest til fagbyråkratene.  
 
Styrker norsk ytringsfrihet  
Aurdal forteller videre at ytringsfriheten for de ansatte i skolen og andre offentlige instanser er for snever og bør styrkes, og henviser til Sivilombudsmannen. I 2016 undersøkte Sivilombudsmannen hvordan offentlig ansattes ytringsfrihet var regulert. I en pressemelding fra Sivilombudsmannen står det sort på hvitt at det er behov for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet.  
– Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, og at dette mest hensiktsmessig kan skje gjennom en mer aktiv veiledning fra departementets side, sa Sivilombudsmannen i en uttalelse publisert desember 2015. 

Også Anine Kierulf, spesialrådgiver ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, har tidligere uttalt at offentlig ansatte bør ytre seg mer.  
– De er fagfolk og har dermed en særlig faglig innsikt og erfaring som vi alle trenger å vite noe om. Vi er helt avhengige av at offentlige ansatte ytrer seg. Dessverre ytrer de seg for lite, sier hun. 

 

Kierulf mener ansatte i det offentlige føler seg kontrollert, samfunnet er tjent med å vite det de offentlige ansatte vet, og yrkesgruppen har full rett til å ytre seg, både som menneske og som borger i samfunnet. Hennes råd til offentlig ansatte er å kritisere det som ikke fungerer, og fremsnakke resten.   

 
Hyller fagbyråkratenes innsats under pandemien  
I Aurdals kommentar viser det seg at Kierulf ikke er alene om å mene at samfunnet vinner på å la offentlig ansatte snakke. Hun nevner Espen Nakstad, assisterende direktør i Helsedirektoratet, som et godt eksempel på hvordan byråkrater kan gi kunnskap og trygghet, og fronter også andre eksperter fra helsemyndighetene. Under pandemien har de stått for nøktern informasjon til befolkningen gjennom flere dramatiske måneder.  
– De har stått side om side med regjeringens medlemmer på daglige pressekonferanser og etter beste faglige skjønn besvart store og små spørsmål, skriver hun.  

Hun hyller dem som under pandemien gjorde «det uforståelige forståelig».  
– Helsebyråkratene har hele veien vært tydelige på både hva de vet og hva de ikke vet, og de har synliggjort faglig uenighet. Smitteverntiltakene er politisk bestemt, men basert på faglige råd. Slik har byråkratene bidratt til å tydeliggjøre det politiske ansvaret, står det skrevet i innlegget.  

Aurdal fastslår at det er åpenheten rundt de faglige vurderingene som har gjort det mulig for alle i Norge å ettergå beslutningsgrunnlaget for smitteverntiltakene. Hun viser også til at flere byråkrater fikk vist sin kompetanse og kunnskap etter katastrofen i Gjerdrum.   
Disse to store hendelsene minner oss på at byråkrater også er helter, mener hun.  
 
Helt nødvendige for at landet skal gå rundt  
Det er ikke bare Aurdal som har positive ting å si om byråkrater. Selv komiker og sosiolog Harald Eia har tidligere gått ut med ros av byråkratiet. I 2020 holdt han foredrag for Parat-medlemmer, hvor han roste fagforeninger og byråkrater. I et intervju med Parat snakket han også varmt om det å organisere seg.  

Da Reuters besøkte Norge i 2017, i forbindelse med at vi ble kåret til verdens lykkeligste land, sa Eia rett ut at byråkratiet var svaret på hvorfor nordmenn er så lykkelige.  

Den påstanden støttes av to artikler fra forskning.no, begge publisert i 2016. Her skrives det om at kommunebyråkrater er viktige for tilliten i samfunnet. Ifølge den norske artikkelen mener forskere faktisk at byråkrater kan være avgjørende for den sosiale tilliten vi har til hverandre i Norden.  
Den lokale myndigheten flest mennesker kommer i kontakt med over lang tid, er skolen. Dermed kan gode offentlige skoler være avgjørende for tilliten i samfunnet, ifølge artikkelen. 

 

Likevel påpeker forskeren at andre lokale myndighetspersoner som folk kanskje er i kontakt med noe sjeldnere, også er viktige. Her nevnes alt fra ansatte på bygningskontoret til ansatte i skatteetaten.  

 

Hvis byråkratene bør hylles, hvorfor får de ofte skylda?  
Dersom samtlige synes byråkrater gjør en god jobb og bør hylles, hvorfor er det da så mye ståk og støy rundt byråkratiet? Hvorfor skrives det så mye negativt om byråkratiske prosesser og byråkrater i seg selv? Og hvorfor er det gjerne byråkratene som må gå dersom noe galt skjer, fremfor politikere? Det undersøkte statsvitere ved Rokkansenteret i Bergen i 2015.  


I et intervju med forskning.no forteller professor Per Lægreid at dette handler om noe statsvitere ved 
Rokkansenteret har valgt å kalle ansvarsutkreving. Ansvarsutkreving har tre sentrale utfordringer. Hvem man er ansvarlig for, hvem som kan stilles til ansvar, og hva man er ansvarlig for.     
 
– Ansvarliggjøring må stå i forhold til de faktiske styrings- og organisasjonsformene som har utviklet seg i moderne offentlig forvaltning, sier Lægreid.  

Lægreid mener ansvaret i norsk politikk har blitt svevende og utvannet. Samtidig forklarer han at byråkrater nå kan bli stilt til ansvar på flere måter enn det man kunne før.  
– Du kan bli ansvarliggjort både juridisk, profesjonelt, sosialt og som leder for en virksomhet, sier Lægreid.  

Kyndig byråkrati er avgjørende 
I sin hyllest til byråkratene mener Aurdal at begrepet byråkrati ofte brukes negativt i den offentlige samtalen, og at folk gjerne tenker på byråkratiet som noe stort og ineffektivt med for mye makt. Likevel tror hun et kyndig byråkrati er helt avgjørende for en velfungerende stat, og for politisk orden. Ifølge henne har dette kommet spesielt til syne det siste året.   
– Fagbyråkratene har her demonstrert hvor avgjørende deres kunnskap er for at samfunnet skal kunne håndtere katastrofer, skriver hun.