Det er en rolig formiddag i tredje etasje på Galleriet i Oslo. Venterommet på Sentrum tannklinikk – Spesialklinikken er koronaglissent idet lunsjen er over og tannhelsesekretær Lill-Åse Pedersen åpner døren og viser vei til det kombinerte spise- og fellesrommet. Før lunsj derimot var det mer høylytt i gangene. En av pasientene hadde laget bråk, men det ble med ordene, denne gangen også. Faktisk er det flere måneder siden alarmknappen med direktelinje til vektertjenesten ble tatt i bruk.

Lavterskeltilbud
Spesialklinikken er delt i tre. Det er en spesialavdeling for Oslo kommune, som vil si en henvisningsklinikk som tar imot pasienter fra andre kommunale tannklinikker i Oslo. Det kan dreie seg om vanskelige rotfyllinger, store skader, tannlegeskrekk eller pasienter som av andre årsaker trenger spesialistbehandling. 

Klinikken er også en rådgivningstjeneste for NAV. Det vil si at NAV henviser pasienter for å få et kostnadsoverslag før pasienten får behandling hos privat tannlege. Klinikken har også i flere år hatt lavterskeltilbud for pasienter med rusmisbruk på gateplan. Sistnevnte er for tiden på pause i påvente av byrådets beslutning.

Opplysningstjenesten 
Pedersen sitter for det mest i resepsjonen og tar imot alle henvendelser som kommer dit, både ved oppmøte og via telefon.
– Det er mye å holde styr på. Det blir veldig mange telefonsamtaler. En dag jeg var borte, var det 500 tapte anrop, og da hadde det også vært noen innom i resepsjonen og reagert aggressivt. Det er rett og slett fryktelig stor pågang, sier hun.

– Hva er de typiske spørsmålene du får?
– Det kan i grunnen være alt mulig rart. Da jeg begynte her for ni år siden, fikk jeg beskjed om at jeg måtte kunne alt. Det er spørsmål fra tannleger, fra pasienter, fra NAV. Jeg føler iblant at det står opplysningstjenesten 1881 i panna på meg, humrer hun.
 
Verbal og annen vold
Som regel kan Pedersen svare. Hun har erfaringen til å vite det meste når det gjelder tannbehandling. Verre er det når pasientene trenger annen kontaktinformasjon. Eksemplet hun nevner, er pasienter som dukker opp og ikke vet hvilken tannlege hen skal til og forventer at Pedersen skal vite det, selv om det kan dreie seg om tannleger på en helt annen klinikk.
– Dette kan være ganske utfordrende også, og ikke bare noe å le av. Vi har en del pasienter med psykiske utfordringer, og da kan det gå en kule varmt til tider, både på telefonen og på venterommet, forteller hun.

– Har du vært redd på jobb noen gang?
– Jeg ble slått ned i fjor. 

– Oi.
– Men nei, jeg er ikke redd. Selv om det selvsagt var litt ubehagelig. Det satt lenge i, og det er jo der fortsatt. Det ligger i bakhodet. Samtidig får jeg veldig mange verbale trusler, både på telefonen og på venterommet. Det kan gå på at pasienter ikke får time når de opplever å trenge det. De har tannverk, og vi har lang ventetid. Da går det ofte ut over meg. Det er jeg som får dritten, for å si det sånn, sier Pedersen. 

Trygghet på jobb
Det har for øvrig blitt gjort endringer på kontoret etter voldshendelsen. Det er ikke lenger mulig å åpne ruten inn til resepsjonistene, noe Pedersen opplever at hjelper på trygghetsfølelsen. I tillegg er alle dører på klinikken åpne, slik at det alltid kommer noen støttende til dersom en pasient ytrer seg aggressivt. 

Den verbale volden har hun lettere lært seg å håndtere, selv om det iblant kan bli litt for mye av det også.
– Jeg vet jo at det de sier ikke handler om meg. Så jeg lager meg en slags boble der det preller av. Det viktige er å ikke stresse. For hever du stemmen, da blir det bråk. Men det hender jo at begeret blir fullt likevel, og da må jeg bort. Jeg er derfor inne hos tannlegene til tider, sier Pedersen.

Før hun ble tannhelsesekretær, jobbet Pedersen i barnehage, men en ryggskade førte til omskolering. Det at hun fortsatt kan jobbe med barn og unge, er en av motivatorene for å bli værende i jobben, i tillegg til at hun setter pris på at det er utfordrende og varierte dager. Som hun sier det: 
– Det er jo av utfordringer du lærer deg å mestre nye ting.
 
Koronakonsekvenser
Koronasituasjonen har gitt flere slike utfordringer. Nedstengningen i vår har ført til et etterslep i behandlingene. Det er færre pasienter inne i løpet av en dag på de ni behandlingsrommene, blant annet på grunn av smittevernrutiner, så når det gjelder smitte, føler Pedersen seg ganske trygg. Med en god dose humor konstaterer hun at de bader i sprit.
– Det er et styr, men det er helt nødvendig. Det er veldig mange mennesker som går ut og inn hver dag. De skal jo krysse av på skjema om symptomer, men man vet jo aldri, sier Pedersen. 

Og flere pasienter har det også blitt i høst, i hvert fall i den samlede pasientmassen, selv om det ikke gjenspeiler seg i daglig oppmøte. Det har blitt ansatt en ny tannlege, og det skal komme en rådgiverstilling. Konsekvensen er likevel at det er pasienter som står uten tilbud. 
– Vi har ventetid på kanskje tre–fire måneder. Det gjør noe med pasientene, de har jo ofte vondt. Men det går som regel greit når du forklarer det er på grunn av korona, og de kan som sagt få akutthjelp, forklarer Pedersen.
Smil og saksofon

Blid er en beskrivelse som passer i møte med Pedersen. Hun ler lett, men hun kan også bli sint, forsikrer hun. Da er imidlertid pasienten av det uvanlig umulige slaget og har gått over mer enn én strek.
– Det er jo klart at når du får pasienter som er voldelige, så nytter det ikke med et smil, sier hun. 

Hun understreker samtidig at hun har en veldig morsom arbeidsplass, rett og slett fordi det skjer så mye.
– Du kan selvsagt bli ganske sliten i hodet etter at telefonen har ringt konstant hele dagen. Da er det godt å kunne sove på bussen hjem. Det hender jeg skulle ønske meg at vi var to i resepsjonen, for jeg kan bare ta én telefon av gangen. Jeg kan se når det er folk på vent, og er det tre–fire i kø, ender jeg ofte med å få kjeft for å ikke ta telefonen, jeg som sitter i den hele tiden, sier Pedersen.

Hjem for henne er for øvrig i Drøbak. Der er hun aktiv i Drøbak musikkorps. Pedersen spiller saksofon, noe hun har gjort i omtrent 40 år. Spillingen er både rekreasjon og samhold. Hun er ikke veldig plaget med å ta med seg jobben hjem, selv om det hender at partneren ber henne legge fra seg irritasjon rettet mot situasjoner som er forbi.
– Er du sliten i hodet, men likevel går på korpsøvelse, så glemmer du hele jobben. Miljøet i korpset er kjempemessig. Så det å spille i korps er så absolutt å anbefale, sier hun. 
 
Anbefaling og tips
Hun vil også anbefale kolleger å bli tillitsvalgt, dersom de har muligheten til det. Rett nok er fordelingen på kontoret slik at hovedtillitsvalgt for hele tannhelsetjenesten i Oslo kommune også jobber på Sentrum tannklinikk.
– Jeg er med på lønnsforhandlinger, og så får jeg være med på en del kurs. Det er interessant å få sette seg mer inn i hvordan ting fungerer. Et av kursene har vært å lære å snakke for forsamlinger, og det er jo nyttig både på jobb og andre steder. Jeg er ikke blitt så veldig flink til det ennå, men jeg har blitt tøffere enn før. I tillegg blir man kjent med mange andre og lærer hvordan behandlinger og andre ting gjøres rundt om i landet, sier Pedersen. 

Noen normaldager vil hun ikke si at det er på jobb, selv om noen dager kan være roligere enn andre. De trengs, mener hun, selv om det ville vært kjedelig om det var for mange slike.
– Det er nok ikke for alle å sitte i resepsjonen. Men jeg opplever det som skikkelig meningsfullt å jobbe her. Og jeg har ingen intensjoner om å slutte, avslutter Pedersen.