Hans-Erik Skjæggerud forteller at forberedelsene til årets oppgjør allerede har pågått ganske lenge i Parat.
- Jeg kan ikke huske at vi noen gang har fått så god respons i form av mange innspill og kommentarer på debatthefte tidligere. Tilbakemeldingene har dannet grunnlag for de diskusjonene som er gjennomført i de ulike sektorutvalgene, og som i sin tur har bidratt til innspill til de inntektspolitiske retningslinjene som skal vedtas av hovedstyret i slutten av denne uken. Innspillene blir sånn sett også viktig i kravutformingen som skjer i de enkelte forhandlingsutvalgene, og som vil hvile på hovedstyrets inntektspolitiske retningslinjer, sier Hans-Erik Skjæggerud
Hva vil prege årets hovedoppgjør - Hans-Erik Skjæggeruds tale til deltagerne
Et lite tilbakeblikk på resultatene fra de to siste oppgjørene. Hovedtariffoppgjøret i 2010 og mellomårsoppgjøret i 2011.
- På tariffkonferansen for to år siden hadde vi lagt bak oss finanskrisen som hadde bragt verdensøkonomien ned i den dypeste nedgangsperioden i etterkrigstiden. Norsk økonomi hadde klart seg relativt godt takket være en offensiv motkonjunktur politikk fra regjeringens side, og fordi Norge hadde økonomi til å føre en slik politikk. Vi så imidlertid for oss at den økonomiske situasjonen ville innebære relativt moderate oppgjør. Resultatet ble 3 ¾ som gjennomsnitt for alle lønnsgrupper, med en topp for finansnæringen på 5,9 prosent og en bunn for ansatte i helseforetakene på 3,1 prosent. Vi kan i ettertid si at det ble et moderat oppgjør
- Ved inngangen til mellomårsoppgjøret i fjor var norsk økonomi mer eller mindre kommet seg godt etter finanskrisen, og var i god vekst. Det var dermed relativt gode utsikter for et greit oppgjør. Det viste det seg også å bli et konsensuspreget oppgjør uten store konflikter der de aller fleste forhandlingene ble gjennomført uten hjelp fra riksmeglingsmannen. Gitt den økonomiske situasjonen på forhandlingstidspunktet ble resultatet godt, men innfor fornuftige rammer, og gav 4,3 prosent som gjennomsnitt for alle lønnsgrupper, med en topp for finansnæringen på 4,9 prosent og en bunn for ansatte i varehandelen på 3,6 prosent.
- Sommeren og høsten 2011 smalt det så igjen i verdensøkonomien. Nå stod vi ovenfor en gjeldskrise for nasjonalstater som risikerte å ødelegge også andre land sin økonomi. Siden i høst har vi sett et EU i økonomisk krise, og uten tilstrekkelig med penger til å motvirke det som skjer. Pengene var blant annet brukt opp i motkonjunktur tiltak under finanskrisen. Situasjonen er fortsatt kritisk selv om det for øyeblikket er ting som tyder på at det er en viss kontroll, men også en situasjon som kan eskalere feil vei igjen.
- Har dette betydning for Norge? Igjen er situasjonen her i landet, som det var under finanskrisen, at det går relativt greit. Folk flest, som er i arbeid, merker ikke noe til dette. Tvert i mot opplever vi som er i arbeid og som har gjeld stadig bedre tider med greie lønnsoppgjør, lav prisstigning som følge av billige importvarer fra eksempler som kina/Asia, og lave boliglånsrenter. Bildet er imidlertid mer nyansert enn det.
- SSB sier som så; «…I Norge forventes det at økt innenlandsk etterspørsel vil bidra til litt høyere vekst i norsk økonomi framover. Veksten i BNP Fastlands-Norge ser imidlertid ut til å bli markert lavere enn ved forrige konjunkturoppgang, og arbeidsledigheten vil holde seg om lag uendret. En sterkere krone medfører lav inflasjon, men forsterker de utfordringene eksportorientert virksomhet får som følge av lavere vekst i internasjonal etterspørsel. …»
- Altså et bilde som ikke er udelt positivt, og som fremholder at særlig eksportorienterte virksomheter har tyngre tider i vente.
- Dette er et viktig signal og vil få betydning for årets hovedtariffoppgjør. Årsaken til det er forhandlingssystemet vi har i Norge som innebærer at eksportrettede virksomheter, de såkalte frontfagene, forhandler først og danner grunnlaget for sektorene i de øvrige områdene av norsk arbeidsliv. På grunn av utsiktene for denne sektoren, som SSB også har fastslått, vil fokuset for disse være å sikre arbeidsplasser. Det er også dette som er bakgrunnen for de signalene vi har hørt fra statsministeren, finansministeren, lederen av NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner, men også ledere av hovedorganisasjoner for arbeidstakere.
- Også for Parat er det en viktig målsetting at man gjennom lønnsoppgjøret stimulerer til ny verdiskapning, både innenfor privat og offentlig sektor, og at lønnsveksten er bærekraftig i forhold til den økonomiske situasjonen Norge står overfor. Med andre ord, heller ikke vi ser for oss at 2012 bringer med seg det feteste lønnsoppgjøret på lenge, men heller et balansert og fornuftig resultat som sikrer virksomhetene videre drift, men som også gir arbeidstakerne sin andel av den verdiskapningen som skjer i bedriften.
- Vi har imidlertid noen betingelser knyttet til denne ansvarligheten:
- Vi har gjennom en årrekke sett at enkelte grupper bevilger seg uhørt mer enn det øvrige arbeidstakere får gleden av. Jeg snakker om lederlønningene. Utviklingen for deler av denne gruppen var i 2011 uhørt høy i forhold til andre. Lederen i NHO har uttalt at han ikke ser dette som et problem da det er markedskreftene som rår og at norske lederlønninger ikke er høye i forhold til i andre land. Statsministeren på sin side har vært tilnærmet harmdirrende i sin omtale av lederlønninger, men klarer likevel ikke feie for egen dør når det gjelder lederlønninger i statseide selskaper og i noen offentlige virksomheter. Parat krever at lønnsfastsettelsen for ledere skal baseres på de samme kriterier som gjelder for andre arbeidstakere også hva angår etterlønnsavtaler, bonus-ordninger og lignende. Om ikke vi ser klarer signaler på dette kan arbeidsgiverne heller ikke forvente ansvarlighet fra oss.
- Vi mener også at det må tas et særskilt ansvar for de gruppene som tjener minst i norsk arbeidsliv. Noen av disse har en lønn det faktisk er vanskelig å leve av og mange må ta seg flere jobber for å få det til å gå rundt. Reallønnen til disse gruppene må styrkes, og vi ser dette i sammenheng med at det settes inn kompetansehevende tiltak for disse gruppene som over tid vil bidra til at de får en forbedret lønnsutvikling.
- Lønnsutvikling for tillitsvalgte er et mange-årig krav fra Parat sin side som bare blir viktigere og viktigere å få realisert for flere. Både arbeidsgivere og arbeidstakere er avhengig av gode tillitsvalgte på arbeidsplassen. Mange av disse, som gjør en fabelaktig jobb for både medlemmer, men også for arbeidsgiver, opplever å sakke akterut i forhold til egen lønnsutvikling. Det truer hele modellen for partssamarbeid dersom medlemmer ikke vil ta på seg verv på grunn av frykten for ikke å få ta del i den lønnsutviklingen som andre får. Problemet er at det ikke finnes gode systemer alle steder for å håndtere lønnsforhandlinger for de tillitsvalgte. Slike systemer må på plass.
- Likelønn vil også i dette hovedtariffoppgjøret ha en sentral plass som et viktig krav. Vi i Parat krever at arbeidet med dette i virksomhetene videreføres og at det etableres kjønnsnøytral lønnspolitikk. Det forutsetter at man i virksomhetene ser på hva som er viktig og riktig i forhold til lønn og lønnsdifferensiering, slik at en kan få en felles forståelse av hva som skal til for å oppnå likelønn.
- Det siste området jeg vil vie litt tid i denne innledningen er usikre ansettelsesforhold, Parat sin flaggsak i år. Vi er opptatt av at Norge skal ha et velregulert arbeidsliv som i hovedsak er basert på faste ansettelser. Vi ser imidlertid at atypiske ansettelsesformer, det vil si inn- og utleie av arbeidskraft, korte oppdrag, ansettelsesforhold kamuflert som enmannsforetak og andre lignende konstellasjoner blir vanligere. Dette viser seg blant annet i luftfartsindustrien og i universitets- og høyskolesektoren.
- Parat mener at fast ansettelse i to parts relasjoner også i fremtiden må gjelde i Norge. Arbeidsmiljø-lovens bestemmelser om innleie av arbeidskraft må derfor beholdes, og «vikarer» innleid gjennom vikarbyråer må ha krav på samme lønns- og arbeidsvilkår som ansatte i virksomheten. I tillegg må tillitsvalgte i statlig sektor sikres rett til å drøfte virksomhetens bruk av midlertidig tilsetting på linje med det arbeidsmiljøloven fastsetter for privat sektor. Det vil ikke overraske meg om dette er en tematikk som blir sentral i fremtredende tariffområder denne våren, og vi skal få høre mer om temaet ganske snart når Arild H. Steen, daglig leder i AFI kommer etter meg her.
Programmet disse to dagene
- Som dere sikkert har registrert har vi denne gangen, til forskjell fra i 2010, valgt en liten annen måte å gjennomføre denne tariffkonferansen. I det som etter hvert har utviklet seg til god Parat-ånd har vi samlet tillitsvalgte fra alle sektorene samtidig. I Parat har vi jo over tiden som har gått siden vi ble etablert erfart at det er mer som forener på tvers av sektorene enn det som skiller, og at erfaringsutvekslingen som skjer på tvers av sektorene er viktig og nyttig. Vi vil derfor gjennomføre tariffkonferansen med mye felles og noe oppdelt. Vi håper dere vil sette pris på denne måten å gjøre det på, og vi vil gjerne ha tilbakemeldinger i etterkant på hvordan dere synes det fungerte.
- Før jeg avslutter, og jeg nærmer meg nå, vil jeg bruke litt tid på Inkluderende arbeidsliv. Som dere er kjent med inngikk partene i arbeidslivet en ny avtale om inkluderende arbeidsliv i mars 2010. Avtalen la mer av ansvaret for oppfølgingen over på de lokale partene. Det vil si oss. Noen vil kanskje spørre hva dette har med tariff å gjøre. Til det vil jeg svare at det har mye med det å gjøre. I grunn er det jo så enkelt som at dersom man er i arbeid mottar man også lønn. Som lønnsmottaker er man i stor grad stand til å ta vare på seg selv og dekke egne behov. Lønnsinntekt henger dermed veldig tett sammen med det å være et velfungerende menneske i et velfungerende arbeidsliv og samfunn. Det er et overordnet mål for partene at de som kan arbeide skal få anledning til det. Det betinger imidlertid at virksomhetene er åpen for å tenke nytt i forhold til noen og de mulighetene de besitter om man bare tilrettelegger litt utenfor det som er det vanlige. Det er blant annet dette avtalen om inkluderende arbeidsliv handler om, hva vi som tillitsvalgte kan gjøre for i sammen med våre arbeidsgivere komme frem til løsninger som legger til rette for at bedriften kan nyttiggjøre seg ressurser som finnes hos potensielle arbeidstakere.
- Avtalen har tre delmål innrettet mot reduksjon av sykefraværet, økt sysselsetting av personer med redusert funksjonsevne og økning av den reelle pensjonsalderen. I tillegg bør vi ha et fokus på sysselsetting av personer med innvandrerbakgrunn. Grunnen til at jeg nevner IA spesielt her er at vi trenger deres hjelp til å nå målene. Enda er det mange virksomheter som ikke er IA-bedrift. Jeg oppfordrer dere som er tillitsvalgte i slike bedrifter til å øke pågangen på arbeidsgiver for å få det til. Dere som er tillitsvalgte i en IA-bedrift vil jeg oppfordre til å opprettholde fokuset på arbeidet og de målene som vi ønsker å nå. I den forbindelse vil jeg nevne at partene i arbeidslivet har utviklet interaktive verktøy som kan bidra til å øke kunnskapen om IA, hva som skal til og hva som kan gjøres. Disse verktøyene skal være tilgjengelig på PC utenfor konferansesalen under konferansen og jeg oppfordrer dere til å oppsøke dette og gjøre dere kjent med mulighetene som ligger der. Inkluderende arbeidsliv har alt å gjøre med tariff og inntektspolitikk.
