Velstand, trygghet og høy lønn som organisert

03.02.2017
Nordmenn er i ferd med å bli større individualister. Vi tenker mer på oss selv og har stor tro på at vi alene organiserer hjem og arbeid optimalt uten innblanding fra andre.
Spørsmålet er imidlertid om denne individualiseringen gjør oss fattigere og mer utrygge.

I arbeidslivet har fellesskapet, gjennom det å organisere seg, vært en viktig forutsetning for den velstandsutviklingen vi har hatt i Norge gjennom hele etterkrigstiden og frem til i dag. Organisasjonsgraden går ned, velferdsordninger er under press og arbeidslivet slik vi kjenner det endres. Arbeidsgivernes mulighet til å ansette flere i midlertidige stillinger, samt kraftig reduksjon i fremtidige pensjonsutbetalinger er to konkrete eksempler på dette. 

I USA og i en rekke land i Europa ser vi hvordan forskjellene mellom folk flest og den rike eliten øker, og hvordan dette bidrar til å svekke tilliten til det politiske systemet. De rikeste blir veldig mye rikere, mens middelklassen minker og fattigdommen øker. Aftenposten har tidligere skrevet om Harvard-økonomen Larry Katz, som gir en treffende beskrivelse av nettopp dette: «Penthouseleilighetene på toppen blir større og større. Leilighetene midt i blokken blir trangere og trangere, mens kjelleren er oversvømt. Heisen som går opp, virker ikke lenger.» Selv om det ikke er like galt i Norge, finner vi slike betydelige problemer i USA og deler av Europa. Det organiserte arbeidslivet svekkes, og man klarer ikke å utjevne forskjeller, skape arbeidsplasser og gi vanlige arbeidsfolk den tryggheten vi alle har behov for.

I Norge har vi i utgangspunktet stor tillit til hverandre, og vi har også tillit folk og myndigheter imellom. Det organiserte arbeidslivet har vært viktig for å bevare denne tilliten. Arbeid til alle, og en lønn å leve av, har vært en politisk målsetting med bred forankring både hos folk flest og i de politiske partiene. Det organiserte arbeidslivet er en viktig forutsetning for at arbeidstakere skal få sin del av bedriftenes fortjeneste, men også for å sikre fellesskapsløsninger som har bidratt til forutsigbare rammevilkår både for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Vi har fortsatt en høy organisasjonsgrad i Norge, men den er fallende. Dette merkes spesielt i private bedrifter, der fallet er aller størst. Det virker trygt å være arbeidstaker i Norge, men det skal ikke så mye til for at vi også vil få oppleve de samme tendensene som i USA og andre land i Europa.

I disse dager innsettes USAs 45. president. En egosentrisk realitystjerne som er både uforutsigbar og uten politisk erfaring. Når tilliten til arbeidsgivere og myndigheter blir borte, gir det grobunn for fremvekst av ytterliggående og populistiske bevegelser. Det er derfor grunn til å fremheve verdien av samarbeid. Men dette får vi ikke til alene. Ved å stå sammen og organisere oss oppnås ofte gode og brede politiske forlik. Målet må være å ha folkevalgte som er opptatt av det som forener oss, fremfor det som splitter oss.

En viktig del av det som gjør Norge til et av de beste landene å leve i, har vært at vi har arbeid til alle, en lønn å leve av og et sosialt sikkerhetsnett som er der hvis man skulle falle utenfor. En viktig garantist for dette også i fremtiden er at vanlige arbeidsfolk er organisert.

Det ligger styrke i fellesskapet. Sammen kan vi stå opp mot de kreftene vi ser har fått utvikle seg i land hvor det organiserte arbeidslivet ikke har en like fremtredende plass som hos oss.

Er du organisert?